Vel blåst

TRONDHEIM (Dagbladet): Det syder av liv rundt årets kammermusikkfestival i Trondheim, som ble avsluttet i går. Slik har den lykkes med å aktivisere byens musikkliv til ny dyst, påvirke det lokale musikklivet til å ta skritt i nye og uprøvde retninger.

  • Og midt oppe i det hele står Luciano Berio, festivalkomponist både i navnet og i gavnet. Signaturen til den aldrende modernisten snor seg som en sølvtråd gjennom alle arrangementene. På mange måter er det som om utfordringen til musikerne som har satt ham på programmet, har gitt tifold tilbake, en vitalisering som er nært knyttet til kvalitetene i verkene hans.
  • De føyer nye dimensjoner til den vestlige musikkhistoriens prekære balanse mellom spontanitet og refleksjon. Du finner få samtidskomponister med større nærhet til musiseringsglede i alle sine dimensjoner, uansett innen hvilke sjangere den måtte dukke opp. Hans fryd ved godt spill, og hans åpenhet for å følge impulsene det måtte dra med seg, er nesten grenseløs. Men like spontan er hans hang til å drive musikkens formverden videre, til å la disiplinen i musikalsk utforming, det være seg i en musikers foredrag eller i egen noteskrift, bli til en smeltedigel som former og former om alle impulsene til mer varige legeringer.
  • Umiskjennelig italiensk i sin framtoning, kan han derfor si at musikkhistorien forble uforandret av hans egne landsmenn Donizetti, Bellini og Verdi, mens det var den tyske musikalske romantikken, fra Beethoven av som tente en kunstnerisk og intellektuell revolusjon i vår kulturhistorie.

Festivalen ga også et innblikk i denne delen av Berios verden, på et åpent seminar fredag, der Berio-kjenneren David Osmond-Smith samtalte med Berio om verkene hans. På podiet satt musikere som fiolinisten Sølve Sigerland og oboisten Arnulf Johansen, og ga klingende eksempler på hva det ble snakket om. Et fullsatt auditorium fikk dermed anledning til å følge Berios ideer, og hvordan de folder seg ut i verk etter verk, et storartet eksempel på tenkning i musikk og ikke bare om musikk.

  • Hvor sjelden er ikke slike møter i norsk offentlighet, som i overdreven grad dyrker atskillelsen mellom musikk og tanke. Og hvor viktig har ikke denne koblingen vært for Berios egen utvikling, der navn som Umberto Eco, Italo Calvino og Roland Barthes har vært samtalepartnere underveis, helt ned til utvekslingen av felles materiale, som da Berio skrev opera sammen med Calvino med utgangspunkt i en Barthes-artikkel om «å lytte».

Slik ga festivalen impulser til å lytte, og til å lytte på nye måter.