Veldig Ål-right

Hellbillies er seg sjøl lik, men evner igjen å gjøre et lite byks videre.

CD: Bandet fra Ål ga ut sin første plate for 12 år siden og har en imponerende stayerevne, med et stabilt platesalg på rundt 40000 eller mer hver gang. «Niende» er første studioalbum siden «Urban Twang» i 2001.

Gjør det sjøl

Året etter kom livealbumet «CoolTur», fra en akustisk kulturhusturné som knapt er ferdig før gruppa snart legger ut på en ny turné - med start under Ole Blues i Bergen.

Hellbillies hyra sist Stephen Bruton som produsent i Texas. Deler av «Niende» er riktignok spilt inn utenfor Praha, men mest for å gjemme seg bort. For bandet har igjen funnet ut at de like gjerne kan produsere det sjøl. Det vil si, gitarist Lars Håvard Haugen har tatt på seg produsentansvaret aleine denne gang. Det var et lurt grep, for «Niende» er gruppas beste plate siden de overrasket med en uvanlig rocka «Drag» i 1996. Ikke nødvendigvis fordi den er like rocka, med mer gitar og mindre piano, men også fordi gruppa viser nye og svært fordelaktige sider ved seg selv. Gode eksempler på det er balladen «Kvilestein», som ved hjelp av fire strykere løftes opp blant Hellbillies' aller beste sanger, og «Innst i øyra», som har en episk tilnærming og en stenk av progrock jeg ikke har hørt hos dem før. Men først og fremst er dette bunnsolid tvers igjennom.

By og bygd

De gode melodiene er signert vokalist Aslag Haugen - og så er det tekstene til Arne Moslåtten, da. I likhet med Vømmøldalens Hans Rotmo har han en fantastisk evne til å fange levende stemninger og vanskelige brytninger mellom by og bygd og mellom bygd og bygd - og lage lun og fin bygdepoesi av det: «Eg ha prøvd å forstå, men finn ingen meining./Koffår tek du ein spinkel og raudhåra geiling,/eg har'kji peiling.» («Mikrobølgeliv»). Et velretta spark til cappuccino-generasjonen og en vel ovenpå urbanist er det også plass til: «Eg ber te Gud, so sant'n vil,/at Erling Fossen tigji still.» («Skulde vore ein rikman»).

Hellbillies' «Niende» blir garantert ikke deres siste.