OnklPs suksess med "styggen på ryggen" handler ikke bare om at han er privat, men også at teksten rører ved noe i oss, mener Audun Molde.
Foto: Nina Hansen / Dagbladet
OnklPs suksess med "styggen på ryggen" handler ikke bare om at han er privat, men også at teksten rører ved noe i oss, mener Audun Molde. Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

Veldig snill kunstner

En diskusjon om forskjellen mellom det offentlige og private, og avsender og mottaker.

Meninger

Dagbladets kulturredaktør hevder at avisa er sterkt opptatt av kunst og kvalitet. Det er betryggende.

Desken har formidlet dette fint gjennom følgende overskrift om Susanne Sundfør: «Jeg er en veldig snill kjæreste». Jeg har fått masse spennende og god respons fra artister og bransjekolleger denne uka på mitt innlegg på ballade.no. Jeg tar ikke opp en for/mot-debatt, men prøver å beskrive og reflektere over en virkelighet de fleste kjenner godt.

Om folk er enige med meg, eller tror på det som står i Dagbladet, er ikke så farlig, så lenge folk tenker selv.  Knut Schreiner, en musiker og debattant jeg har stor sans for, kommenterte at mange artister ikke har nok medietrening og rett og slett ikke evner å snakke godt og interessant om sin egen musikk.

Jeg tror han har et poeng: Vi i bransjen kan sikkert bli flinkere til å gi journalister spennende historier og kommunisere det vi driver med. Ralph Murphy, som flere ganger har gjort workshops med norske artister på by:Larm, skriver i sin bok «Murphy?s Law of Songwriting» om å skrive sanger for lytteren, ikke bare for seg selv. Når musikken berører oss som lyttere, opplever vi den relevant. En sterk sang lever ofte mye lenger enn en kjendis-historie.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dagbladet tror at suksessen til «Styggen på ryggen» kommer av en sympatibølge med OnklP og hans private angst. Kanskje det, men jeg tror det handler minst like mye om at vi kan kjenne oss selv igjen i noe av det han skriver om.

All respekt
til OnklP, han har skrevet fantastiske låter i årevis.  OnklP er ingen glamorøs superstjerne, han er en hederlig kulturarbeider som etter mange års hardt arbeid nå forteller historier som treffer vanlige folk. Det er da kunsten kommuniserer, og ikke bare reduseres til trivielt kjendisprat.

Mitt innlegg er en tankerekke om forskjellen på budskap og avsender, det personlige og det private. Om hvordan artister i media nærmest på autopilot får vinklinger på sitt privatliv. Har du laget en sang hvor sangteksten «handler om» ensomhet, så er du vel ensom, da. Og da må vi jo snakke om det for å selge klikk og papir.

Artister trenger selvfølgelig oppmerksomhet og bruker selv dette, siden journalister biter på strategien gang på gang. Selvfølgelig kommer ikke de klikk-baserte tabloidmediene til å forandre seg, selv om salgstallene synker og medie-konkurransen øker.

Popmusikk er kjendiseri, skandaler, samlivsbrudd, nye kjærester, konkurser, helsider om kjoler og skjørt. God underholdning alt sammen, også i en selverklært kulturavis. Jeg mener at det sjelden er feil å sette fokus på kunst-perspektivet i populærkulturen.

Det er ikke så ubegripelig og abstrakt, musikk er i seg selv noe som trigger både følelsene og nysgjerrigheten til veldig mange. Så får det tale for seg selv at kulturredaktøren tror at jeg snakker om «noter og sånn». Journalistikk handler jo mest om bokstaver og sånn.

Innlegget publiseres også på ballade.no

Lik Dagbladet Meninger på Facebook