veldig synd

Sju unge filmregissører har i løpet av mai spilt inn hver sin film om hver sin dødssynd. Vi besøkte tre av dem.

DET VAR SJU LAPPER. De lå i en flosshatt. På hver av dem sto navnet på en dødssynd. Vrede, fråtseri, misunnelse, utukt, grådighet og likegyldighet. Rundt bordet satt sju unge, håndplukkede og relativt uerfarne filmskapere. Regissører med distinkte stemmer og et skrått blikk . Tre jenter og fire gutter. De skulle trekke hver sin dødssynd og lage en sju minutters kortfilm om den. De hadde fått 340000 kroner hver av Norsk Filminstitutt til disposisjon. Filmen skulle være enkel. Den skulle lages på video. Ikke masse lys og kostymer og fiksfakseri. Fokus på manus og regi. Flosshatten ble sendt rundt bordet. DA DAG JOHAN HAUGERUD fikk hatten, var det tre lapper igjen. Han hadde fulgt med såpass at han visste hva som sto på lappene: Misunnelse, fråtseri og utukt. Han ville ikke ha utukt. Det var for alvorlig. Det lå så i dagen. Dag Johan trakk utukt. HAN FORKLARER: - Utukt handler om søskenparet Jon og Henriette som er hjemme hos moren og feirer hennes fødselsdag. Jon har med seg sin mannlige kjæreste, og Henriette har med seg sin mann og sin lille sønn. Alle overnatter i huset. Jon påstår at søsteren tror homofili er smittsomt, og mener hun gjør alt hun kan for å forhindre at Jon og kjæresten har kontakt med sønnen. Visuelt består filmen stort sett av bilder av folk som sover, mens man hører stemmene til de to guttene som prater om den som sover. Du kan godt si at det er en sovefilm. Den var kanskje ikke ment sånn, men jeg tror det er sånn den blir. Regissør Dag Johan Haugerud sitter i en hagestol sammen med crew et sitt. Skuespiller Henriette Steenstrup (homofob søster med perleøredobber og drakt), fotograf Kim Hiorthøy og en svensk skuespiller ved navn Eric Magnusson (brorens kjæreste). - Du kan si det er blitt et psykodrama med homoerotiske undertoner, sier Dag Johan. - En långsam sängkammarfars, supplerer svensken. DET ER SØNDAG ETTERMIDDAG I HØLEN i Østfold. En gjeng unge mennesker har akkurat laget en kortfilm om utukt. I en sandkasse sitter en liten gutt og pusler med bøtte og spade. I solveggen sitter en kar og leser Jean Genet. Fra stereoanlegget inne i stua synger Marilyn Monroe «My heart belongs to daddy». Fuglene kvitrer, det bruser fra elva, det suser i bjørketrærne. Det virker som det er skikkelig ålreit å lage film. - Det er litt som å være på hyttetur, sier Dag Johan Haugerud. - Det er om å gjøre å ha det så hyggelig som mulig. Da blir folk medgjørlige. Det er derfor jeg har bedt med meg vennene mine til å lage denne filmen - Er dere inspirert av de danske dogmefilmene? - Nei, jeg tror ikke det, sier Dag Johan. - Ikke jeg i hvert fall. Kim Hiorthøy kommer tuslende fra kjøkkenet med mat. - Vil du si noe om dogme, Kim, spør Dag Johan Haugerud. Kim Hiorthøy setter seg ned. Spiser, tygger omhyggelig. Han rister på hodet. Han vil ikke si noe om dogme. - Men hva har denne filmen med utukt å gjøre? - Ja, si det, begynner Dag Johan Haugerud. - Utukt kan også være det man forestiller seg at kan skje. Fordommer. Utuktige tanker. Man maler fanden på veggen, men så skjer det ingenting. Det handler filmen om. Tror jeg. NY REGISSØR. NY DØDSSYND. MARIT ÅSLEIN ville ha misunnelse. Misunnelse var en dødssynd hun kjente godt. Hun tenkte at Norsk Filminstitutt hadde gjort en feil da de plukket henne ut. At de andre var mye flinkere enn henne. Marit gikk til oppgaven med en masse komplekser. Flosshatten kom. To lapper igjen å velge mellom. Misunnelse og fråtseri. Marit fikk misunnelse. FROGNERPARKEN, ET STED I FRANKRIKE: En ung mann ved navn Chestn (Christian Skolmen) står og fotograferer noen som spiller sjakk på en benk. En ung kvinne ved navn Annique (Anne Ryg) vil også fotografere og går i veien for mannen. Mannen blir irritert. - Hiola le obstruction! hojer mannen på tullefransk. - No, no merdes si obstruction, fesche fotographi's? svarer kvinnen på tullefransk. Og så begynner de å le, og så begynner de å flørte, og så sykler de av gårde med en pariserloff på bagasjebrettet. Kutt. Lunsj. - Det er Harald (Eia) og Bård (Tufte Johansen) som har laget manuset, forklarer Marit Åslein. - Det er et veldig fint manus. Men jeg vet ikke om jeg greier å lage film av det. Det er ganske komplisert. - Ja? - Ja, litt sånn eksperimentaktig. Egentlig er det en film om en norsk oversetter. Oversetteren spilles av Bård. Han skal ligge innfelt i bildet under hele filmen og simultanoversette en fransk svart-hvittfilm om misunnelse, der en fotograf på et kunstakademi, altså Christian, får i oppdrag å fotografere misunnelsens sanne ansikt. - Javel. - Og så forelsker Christian seg i en annen fotograf, Anne, men hun forelsker seg i vennen til Christian, som er gift, og så tar Christian bilder av vennen og Anne og sender bildene til vennens kone. Og så kaster vennens kone møbler og klær og gifteringen sin ut av vinduet mens Christian fotograferer. Til slutt vinner han en stor premie for bildene sine. Christian altså. - Nettopp. - Da jeg presenterte manuset for den danske konsulenten, Mogens ett eller annet, så sa han bare «nei, dette går sku' ige!» Det var kjempeflaut, sier Marit Åslein. - Går det da? - Jeg håper det. NY REGISSØR. NY DØDSSYND. MARGRETH OLIN satt ikke ved bordet da flosshatten sirkulerte. Hun var sjuk. Hun fikk den dødssynden som var igjen: fråtseri. Margreth slo opp i bibelen. Hun fant at fråtseri var den femte dødssynden, og at begrepet i bibelsk forstand betydde å spise når du er mett. Vår livsstil er basert på fråtsing, tenkte Margreth; vi skifter klær selv om vi ikke trenger, vi drikker når vi er utørste, vi spiser når vi er mette. DET ER MANDAG PÅ GR\NERLØKKA. Inne i et stort hvitt rom står Henrik Mestad med en batman-underbukse på knærne og skjuler tissen sin med den ene hånda. Han har tatovert en rød pil fra navlen og ned. Han ser forvirret på psykologen sin. På golvet ligger Kim Haugen og hyler. I en stol sitter Anne Marit Jacobsen og forklarer at hun har operert brystvortene sine litt ut mot siden. Henriette Steenstrup (der var hun igjen, gitt, nå som pornoforkjemper som blir kåt av porno) konstaterer at hun blir opphisset av opptrinnet. Anneli Drecker sitter taus og ser forferdet ut. Mestad har mistet kjæresten sin for fire år siden. Han spør psykologen sin om sjansene for å få henne tilbake nå som han har tatovert seg på tissen. Kutt. Det er gruppeterapi i det tomme rommet. Terapi som fråtseri. Regissør Margreth Olin presiserer: - Vi fråtser i hverandres sjeleliv, vi vrenger innsida ut og deler slimhinnene våre med hverandre. Nettopp kroppsvæske er et tema for meg i denne kortfilmen. - Kroppsvæske? - Ja. - Hvordan da? - I gruppeterapi er det jo et hovedpoeng å få følelsene ut. Og følelsene kommer gjerne i form av kroppsvæske. NETTOPP. DETTE VAR BARE TRE av totalt sju kortfilmprosjekter. Prosjektleder Yngve Sæther skylder oss en forklaring. Hvorfor? - Vi har vokst opp med band som deLillos, Raga Rockers og DumDum Boys; de har kommentert Norge og den tida vi lever i, sier Yngve Sæther. - Men fiksjonsfilmen har mangla det trøkket og den relevansen som musikken har hatt på sitt beste; filmen har sjelden klart å treffe oss. Derfor har vi gitt sju regissører dette oppdraget. De har fått helt frie hender til å lage en film om moralske dilemmaer knyttet til de sju dødssyndene. Filmene skal ha en alvorlig bunn, men vi har bedt filmskaperne legge vekt på humor og letthet. - Hvorfor dødssyndene? - Det var litt tilfeldig. Vi ville ha et felles tema som kunne knytte filmene sammen. Men dødssyndene har alvoret i seg som skal til for å lage en god historie. - ØNSKER DU Å PÅVIRKE FRAMTIDA i norsk film med dette prosjektet? - Her kan jeg enten svare «ja», eller ta den mer ydmyke varianten og si at vi først og fremst vil lage sju gode og humoristiske kortfilmer. - Men? - Men det er klart vi ønsker at filmfolk slår seg sammen og hjelper hverandre litt mer. Folk har en tendens til å sitte hver for seg, sier Yngve Sæther. - Så svaret er strengt tatt «ja»? - Ja, det er vel det.