Veldig vakkert fra Band of Horses

Her er onsdagens Hove-anmeldelser.

 Band of Horses
Hovedscenen
Publikum: Ca 6000

ELEGANT: De ser ut som en gjeng med skjeggete og tatoverte trailersjofører, kvartetten fra Seattle. Det er dog alt annet enn melkehvit sørstatsrock som kommer ut av gitaren til Ben Bridwell og hans Band of Horses. Deres dvelende og langstrakte indierock har kjøpt dem mange fans, ikke veldig rart, både debuten «Everything All the Time» og fjorårets «Cease to Begin» er begge perler av noen plater. De fløyelsmyke tonene til åpningslåten «First Song» druknet bort i Hove-skauen som følge av uforsvarlig lav og grautete lyd, men folkene i lydbua skrur forholdene kjapt opp på et akseptabelt nivå. Låter som «The Funeral» og «Wicked Gil» fremstår som det ultimate lydsporet til en Tromøy-sol på vei ned. Med sine drømmende klanger og gitarmettede innpakning, sveiper de elegant over et sedat og oppmerksomt publikum. I kraft av at Band of Horses mye godt spiller på det samme følelsesregisteret hele veien, uteblir de store toppene, men det er vakkert, veldig vakkert.

Torgrim Øyre 

 Flogging Molly
Amfiscenen
Publikum: Ca 5000

FOLKFEST: «For et par hundre år siden invaderte dere landet vårt, i dag skal vi invadere deres», proklamerte iren Dave King fra scenen. Og jaggu holdt han det han lovet. Det tok nøyaktig ti sekunder fra Flogging Molly slo an første akkord til ølspruting og ellevill lovedans var den nye folkesporten. Det er ingen tvil om at syvmannsorkesteret må funnet en slags nerve for hva den primale rocken er. Deres whiskeydunstende folkpunk fikk samtlige i det fullstappede amfiet til å gå totalt av hengslene. Når King introduserer tittellåta fra sisteskiva «Float» med en liten anti-Bush-tirade og veiver med langfingeren, kaster både punkere, emo-kids, metal-tryner og indierockere seg om halsen på hverandre og danser så støvet fra grusplassen ligger like tykt som scenerøyken. Og hvem kan slenge dritt til publikum på en sånn måte at alle elsker ham for det, «we always bring out the idiots», roper sangeren og alle jubler. Det ble altså et knippe rennesteinsviser som skulle bygge bro mellom et kollektivt Hove-publikum. «I’m such a norske faen», kvitterer King og et unisont jubelbrøl forteller med all tydelighet at han må gjerne komme tilbake så ofte som han vil.

Torgrim Øyre 

  Dimmu Borgir
Amfiscenen
Publikum: Ca 5000

MØRKEMAKTER: Det er ikke så mange band som kan smykke seg med at de faktisk har et par black metal-hits på samvittigheten. Dimmu Borgir kan det, og dem ble det et par av utover Hove-natta. «Progenies of the Great Apocalypse», høydepunktet «The Insight and the Catharsis» og avslutningsnummeret «Mourning Palace» viser med all tydelighet hvorfor Dimmu Borgir har blitt den største eksportøren av norsk ekstrem metal gjennom tidene. De er grandiose, teatralsk, bombastisk og fengende, alt på en gang. Slikt gjør det enkelt å være publikum og lytter. Skjønt, Dimmu Borgir bruker litt tid på å komme dit. Lyden er ikke all verden til å begynne med og etter polske Behemoths militante presisjonsoppvisning tidligere på kvelden, fremstår Dimmu en tanke retningsløse der de trasker rundt på scenen med peiskos på lerret og fårdende gassflammer i front. Men det tar seg kraftig opp og på sitt beste, er Dimmu Borgir et monumentalt skue med sin usjenerte hang til dramatiske virkemidler, pomp og prakt. Innrammingen med mørke trekroner mot en skyfri nattehimmel kunne vel knapt vært bedre.

Veldig vakkert fra Band of Horses

Torgrim Øyre 

  Animal Alpha
Amfiscenen
Publikum: Ca 2500

UFORLØST: Et måtelig fullt Amfi måtte pent finne seg i å vente på at Trond Giske skulle avslutte passiaren sin bak scenen før Animal Alpha fikk slippe løs sin teatralske muskelrock på publikum. 10 minutter over tiden entret Agnete Kjølsrud Amfiscenen med sin karakteristiske melhvite ansiktsminke og hennes «drugies» på slep. De er utvilsomt et velspillende band, kvintetten fra Oslo, og det er ikke vanskelig å skjønne at deres stampende rytmer og blytunge riff er lett å la seg rive med av. I går måtte dog kollektivet jobbe ekstra hardt for å få et sedat (og muligens bakrustynget) festivalpublikum med på notene. Det var ikke før nestenhiten «Bundy» meldte sin ankomst at det ble litt bevegelse i amfiet. Man kan argumentere for at folk slapper av i skråningen og koser seg med musikken, men i Animal Alphas tilfelle blir det et noe tafatt skue når musikk som egentlig spiller på virak og adrenalin faller ned på late festivalører. Musikalsk har de har hentet mye fra de tyngre Seattle-bandene og nyere prog/avantgard metal-forekomster som Tool, men pirker man litt i lakken, finner man at det er slurvet med grunningen. Låtene blir i overkant pregløse og monotone og når man kommer ut av de trygge rammene til en svett rockeklubb, blir manglene ekstra tydelige.

Torgrim Øyre

Veldig vakkert fra Band of Horses