Veldreid Vildand

Maria Bonnevies uforfalskede Hedvig og Jens Sethzmans magiske scenografi gjør inntrykk i en heller tradisjonell tolkning av «Vildanden».

STOCKHOLM (Dagbladet): Man stiller seg vel sånn lagelig til for hogg som supersjåvinist ved igjen å skryte norsk-svenske Maria Bonnevie opp i skyene. Men altså: Nok en gang skaper hun en fremragende rolle på Sveriges nasjonalscene, Dramaten. Og det attpåtil i et Ibsen-stykke.

Finstemt

Hennes lille Hedvig i «Vildanden» er så forbasket godt og medrivende utført, så tander og gjennomskinnelig i sitt vesen, så heltemodig med sitt svaksynte handikap og så trist i den fattigslige beige kjolen at Bonnevie fortjener hver eneste kompliment. Med dyp innlevelse og finstemt følsomhet gestalter hun ei jente full av klokkeklart livshåp og barnlig tro, full av oppriktighet og hengivenhet overfor faren, dagdrømmeren og veikingen Hjalmar Ekdal.

Gjennom Bonnevies Hedvig slippes lysglimt av tragedie og aktualitet inn i en oppsetning som ellers er mer veldreid enn gripende. I hennes Hedvig finner skjebnen til så altfor mange barn en rørende gjenklang. De som er helt uten skyld, men som likevel legger all børen fra de voksnes feilgrep på sine skuldrer.

Det er først og fremst skuespillerprestasjonene og lysdesigneren Jens Sethzmans uhyre stilfulle og virkningsfulle scenografi som gjør denne svenske versjonen av «Vildanden» verd å se. Instruktøren Stefan Larsson har utført et skikkelig og elegant stykke regiarbeid, men har ikke våget seg på noen dristig nytolkning av Ibsen, eller pumpet ut det store dramatiske potensialet som ligger i teksten. Han følger Ibsen mer eller mindre til punkt og prikke. Ja, selv konflikten mellom den viljesterke idealisten Gregers Werle og hans offer, barndomsvennen, den lett påvirkelige og konfliktskye Hjalmar, er tonet ned til fordel for en løssluppen utfoldelse av Hjalmar Ekdals (Dan Ekborg) mer patetiske og hjelpeløse sider. Det gir oppsetningen mer komikk enn vi er vant med her hjemme. Men det tapper den også for den allmenngyldigheten som ligger i skuespillets konfrontasjon mellom blind sannhet og fatal konsekvens, mellom absolutte livskrav og menneskers behov for livsløgner for å mestre livet og for å gi det en mening.

Mesterlig

Vekslingen mellom det åpne og det skjulte, det forskjønnende duse og det ubønnhørlig skarpe lyset, preger Jens Sethzmans virkelig mesterlige scenebilde. Sethzman er svensk, men bosatt i Oslo. Det er merkverdig at han ikke er brukt mer i norsk teater.

Allerede i det stilfulle middagsselskapet hos grosshandlare Werle (Björn Granath) i første scene pendles det mellom lys og skygger. Et tynt forheng mellom scene og sal gir selskapet og alt som har med grossereren å gjøre et skinn av halvmørke og skjulte fakta. Før forhenget går opp, og scenen er duket for sannhetssøkeren Gregers Werle og hans livsoppgave, den «ideale fordring»: Kravet om at menneskene skal leve uten hvite løgner og hemmeligheter. Også i Hjalmar Ekdals enkle reisverk av en loftsleilighet skifter lyset mellom klarhet og dunkle kroker hvor Gregers kan snuse opp fortidig grums.

Mikael Persbrandt spiller bevisst dempet og forsiktig insisterende som Gregers Werle. Han er i svart og tilkneppet som en lekpredikant. Men det er en rolle Persbrandt kunne ha bygd mer ut. Bare antydningsvis gir han det som kunne vært en spennende tolkning: At Gregers' sannhetskrav bunner i dyp selvforakt og et opprør mot farens liv i bedrageri og falskhet.

Det er mulig denne «Vildanden» blir å se på Ibsenfestivalen, hvis det blir noen, til høsten. Den briljerer med sitt gode spill, men skuffer litt ved å være så konvensjonell.

Mikael Persbrandt og Maria Bonnevie opptrer som hendholdsvis Gregers Werle og Hedvig.