Veldreide reiseminner fra debutant

«Hender og hukommelse» har debutanten Nils-Øivind Haagensen kalt sin diktsamling. Ordene virker umiddelbart fremmede på hverandre. Ved å stille dem sammen har Haagensen gitt oss nøkkelen til en språklig kode.

For det første anslår de to ordene hvert sitt ledemotiv, som innimellom glir mot hverandre, innimellom fra hverandre, for til slutt å løpe sammen: «Jeg står i det tomme værelset/i det omvendte lyset//her ser jeg merker av/andre henders/hukommelse.»

For det andre skaper denne sammenslåingen en logisk dissonans som er symptomatisk for Haagensens skrift: Hender husker, strengt tatt, ikke. Hva denne dissonansen går ut på, skal jeg komme tilbake til. Før dikteren har nådd fram til det tomme værelset har han vært gjennom noe av en odyssé.

Han framstiller seg som en sann vagabond, som en som har vært underveis så lenge han kan huske. Å drømme seg bort er også å reise: «reisene begynner her/hos guttungen med luft i blodårene/en guttunge på bybussen/med hånden på horisonten.» Det er reiser dikteren gir et tilbakeskuende, drømmeaktig preg. Han ser tilbake på sitt liv, «den gamle filmen om livet». «Hukommelsen er et lysflimmer.»

Reisen fortoner seg som en uvirkelig bevegelse fra by til by, fra land til land, fra kontinent til kontinent. Oppholdene underveis er mange og ubestemmelige, møtene mange og flyktige, veivalgene mange og tilfeldige. Og når hans «ferdaminne» festes til skrift, får den uunngåelig et preg av ubestemmelighet, slump og letthet. Og det er i slike omgivelser at ordsammensetninger og metaforer munner ut i logiske dissonanser.

For eksempel: «vi drev gjennom rommet/som broene i Paris.» Det er ikke til å forstå. Alikevel sier det oss noe. I den kortsluttede ordalliansen oppstår det en ny realitet, som vi godt kunne kalle: surrealitet. Egentlig var barokkens diktere de første til å feste dette grepet.

Men, for det tredje: Denne ordleken inkluderer både mening og lyd. Samtidig som diktet skjærer seg på meningsplanet, skaper Haagensen en musikk av ordenes lydvalører. Den er langt fra dissonant, nærmest myk og mollstemt. Vi strever med å forstå hans dikt, men suges uten videre med av ordmøtenes myke musikk. Noen linjer fra «rangel» viser en debutant som suverent vet å spille på det poetiske uttrykks to registre: mening og lyd:

vinden teller senger i natt
den teller tomme senger
og bærer steiner du bar hit
i sine søvnsyke hender