Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Velduftende viking

I 1905

- da H.C. Andersen hadde vært død i 30 år - holdt Bjørnstjerne Bjørnson en fantastisk minnetale for sin gamle venn i den skandinaviske foreningen i Roma. Han omtalte de to mennenes følsomme vennskap i 1860- og 1870-årene, og beskrev sin gamle venn så detaljert og intenst at eventyrdikteren nesten ble levende igjen.

Duften av Eau de Cologne, sirlig og

soignert - til det ytterste soignert - kom

han meg i møte med sin keitete, svaiende

skikkelse og sine lange, tynne eventyrben.

Da lærte jeg at det ikke går an å si om et

ansikt, som bare er en sjel, at det er stygt.

Han var det fineste, det fineste følende

menneske jeg har truffet, og hans med-

lidenhet, hans fromhet, hans glede over

hvert vennlig ord - Herregud, Herregud!

Det er ene og alene Bjørnsons skyld at fortellingen om H.C. Andersen og Norge fikk en lykkelig slutt, og den skal jeg komme tilbake til. Men frem til 1861 - i mer enn 25 år - var Andersen redd for nordmenn og betraktet dem som et altfor vilt og selvhevdende folk. Det kan man blant annet lese om i eventyret «Elverhøj» fra 1845, der Dovregubben og de to uoppdragne og kjepphøye guttene hans kommer på besøk til den danske «trollheimen». De norske guttene sitter med bena på bordet, blåser lysene ut av hodet på lyktemennene og skaper vill oppstandelse i den danske natur- og sagnverdenen. Det er faktisk bare regnormen som liker de to viltre guttene fra Norges land, men som Andersen skriver: «Den kunne jo heller ikke se, det elendige dyret!»

H.C. ANDERSENS

massive skepsis overfor nordmenn kan spores tilbake til en augustkveld i 1835 da den 30-årige dikteren en dag hjemme i Nyhavn 20 fikk besøk av Johan Sebastian Welhaven. Han hadde knapt kommet innenfor døren før han mønstret Andersen fra topp til tå og spontant utbrøt: «Fy, for en ulykke, hvordan de danske dikterne ser ut. Den ene er verre enn den andre!» Det var jo ikke så pent sagt av Welhaven, og H.C. Andersen (som senere tilføyde i notisboken at Welhaven jo heller ikke ble så vakker med årene) glemte aldri det uforskammede utspillet fra nord. Han var i Sverige flere ganger i 1830-, 1840- og 1850-årene, og han følte - som han sa - nettopp dette nordiske språket som en utvidelse av sitt Danmarksbilde. Ja, han vendte demonstrativt ryggen til Norge og alle de usiviliserte nordmennene.

Man må faktisk helt frem til 1860-årene før H.C. Andersen endret synet på Norge. Og denne plutselige kapitulasjonen kan man følge i eventyret om «Laserne». Det er skrevet i 1869, men sender Amors piler tilbake til sommeren 1861, da den 56-årige Andersen møtte den 28-årige Bjørnstjerne Bjørnson i Roma. «Laserne» foregår likevel ikke i Italia, men på en dansk papirfabrikk der man gjorde tøybiter og filler («laser») om til papir. Vi møter en dansk fille og en norsk fille som diskuterer språk og litteratur fra hver sin lille sorterte bunke. Nordmannen er hele tiden på offensiven og kaller det danske språket for «suttesøtt, flaut pral» og blir mer og mer nasjonalistisk: «Jeg er norsk!» sa den norske, «og når jeg sier at jeg er norsk, så tror jeg å ha sagt nok! Jeg er fast i trevlene som urfjellet i gamle Norge. Vårt stolte klippeland, verdens urknoll!»

Tilfeldighetene vil det slik at den norske fillen plutselig blåser over i danskens bunke, og sammen forvandles de to nordiske fillene nå til papir. Den norske fillen blir til et stykke papir som en nordmann skriver et trofast elskovsbrev til en dansk pike på (les: B. Bjørnson til H.C. Andersen), og den danske fillen ender som manuskript for en dansk dikters ode til norsk kraft og herlighet (les: H.C. Andersen til B. Bjørnson).

I VIRKELIGHETEN

hadde de to dikterne møtt hverandre i Roma i 1861, og det var - innenfor tidens normer for platonisk kjærlighet mellom menn - fantasifull forelskelse ved første blikk. Til en annen følsom venn, kritikeren Clemens Petersen, skrev Bjørnsom om møtet med den berømte Andersen: «Ham selv ble jeg naturligvis ganske makeløst forelsket i, og jeg tror det var gjensidig. Det ble en fortelling og en tuting uten ende. Han leste eventyr for meg og alt var lutter deilighet».

Her må det skytes inn at H.C. Andersen, som så mange andre mennesker i romantikken, dyrket den platoniske kjærligheten og samlet på følsomme, intime vennskap - også med kvinner, men helst med unge menn. Bjørnstjerne Bjørnson interesserte seg også for denne tidstypiske formen for maskulin vennedyrkelse som i 1860-årene fortsatt var en del av mange menns åpenlyst feminine, bevisst «svake og ømme» måte å omgås hverandre på. Som Bjørnson skriver til H.C. Andersen mens han sitter dypt begravet i arbeidet med «Sigurd Slembe»:

«At jeg kan holde av Dem, så sterkt utpreget, med så mye bak Dem, med slik lysende kjærlighet over tale og vesen og - tilgi det - så mange svakheter, som man bestandig må beskjeftige seg med og ta ømme hensyn til, se det forstår jeg. Men at De skulle holde så meget av meg ...»

OG DET BLE

mange flere møter i 1860-åra, både i ånden og i virkeligheten. I mars 1864 skrev Bjørnson til Andersen: «Jeg elsker Dem, ja nesten som en ung pike. Jeg synes om Deres feil og Deres narraktigheter; jeg fryder meg over Deres arbeider, når jeg leser dem opp».

I det samme brevet forsøkte Bjørnson å lokke den danske dikteren til Norge, noe han gjentok i brevene i 1865 og 1867. Men først i 1871 ble det alvor av det. Bjørnsons uimotståelige invitasjonsbrev den 20. juni 1871 slutter med en hentydning til Andersens gamle eventyr. «De norske troll skal ta sine føtter ned fra bordet og reise seg alle - alle - alle - sammen, når De kommer!»

Og han kom selvfølgelig, den danske Dovregubben. Det ble virkelig et triumftog sommeren 1871. Bjørnson var Andersens guide på småturer til Sandvika, Tyrifjord, Hønefoss og Drammen. Og oppe på Ekeberg - nøyaktig ti år etter deres første møte i Roma - ble de to dikterne endelig dus. Andersen foreviget denne hellige stunden i dagboken, og til vennene i København skrev han: «Bjørnson lever nesten kun for meg i disse dager.»

Det var kulminasjonen på vennskapet. Brevstrømmen mellom de to vennene ebbet langsomt ut i 1873, to år før Andersens død. Men Bjørnson glemte ikke sin danske venn av den grunn. Det gjorde han heller ikke 30 år senere, da svermeriske vennskap mellom menn hadde blitt en kriminell størrelse som det moderne samfunnet fordømte og rettsforfulgte. Med den modige minnetalen som Bjørnson holdt i 1905 på sin gamle venns 100-årsdag, reiste han et av de vakreste minnesmerker over H.C. Andersen som verden til dags dato har sett:

«Andersens fryd over ordener og titler var som barnets glede over strålende leketøy. Hans forfengelighet, den Dere danske har raljert slik over, var for meg en inderlig dyp barnlig glede over å kunne åpne en verden av skjønnhet for andre og føle at andre forstod ham og frydet seg med ham. Det beste av H.C. Andersen rager opp blant verdenslitteraturens høyeste tinder i evig snehvit glans. Gjør stas på ham, danske menn og kvinner og danske barn. Han har sådd i danske hjertelag som ingen annen.»

NÅ HUNDRE ÅR ETTER

kan det ikke sies bedre og - særlig - riktigere. Her i Norden har vi mye å takke H.C. Andersen for på 200-årsdagen hans den 2. april 2005. Med Bjørnsons ord: La oss gjøre stas på ham!

Oversatt av Ina E. Pedersen

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media