Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Velferd i det 21. århundre

I dag presenterer Fagbevegelsens Forskningsinstitutt (FAFO) prosjektet «Det 21. århundres velferdssamfunn». Prosjektet var en gave fra Arbeiderpartiet til LOs 100-årsjubileum. Arbeiderpartiet ønsket å etablere et forskningsmessig faktagrunnlag for hvordan velferdssamfunnet skal videreføres i neste århundre. Partiet har opprettet et eget utredningssekretariat for å utforme ny politikk og nye reformer med utgangspunkt i dette.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Neste gang Arbeiderpartiet kommer i regjering, skal det derfor være med et program for nye gjennombrudd i velferdsutviklingen.

Etableringen av tariffavtaler, arbeidervernlov og diverse trygdeordninger i mellomkrigstiden var det første gjennombruddet. Oppbyggingen av de offentlige tjenestene - særlig skolesystemet - etter krigen var et nytt. Det neste store skrittet kom med bedriftsdemokratiet og arbeidsmiljøloven på 70-tallet. 80- og 90-tallet handlet om å bygge videre ut kapasiteten i helsevesen og utdanning, samt utbygging av foreldrepermisjon og barnehager. Kvinnene brøt igjennom.

Nå tvinger det seg fram nye gjennombrudd i velferdspolitikken som følge av globaliseringen av økonomien, individualiseringen i samfunnet og aldringen i befolkningen.

Den virkelige tunge trenden ved økonomisk globalisering og teknologisk revolusjon, er at stadig færre jobber i en stadig mer effektiv vareproduksjon. Samtidig jobber et økende antall i høyproduktiv kunnskapsproduksjon. Men det er en økende forskjell mellom de som kommer inn i og som høster fordelene av den nye økonomien, og de som støtes ut av arbeidsmarkedet eller tvinges til å jobbe i lavtlønnsjobber, privat og offentlig, som det nye industrisamfunnets støttetropper.

En framtid bestående av en velutdannet, høyproduktiv og høytlønnet elite involvert i den globale økonomien på den ene siden, og en stor rest bestående av lavt utdannede, utslitte, lavtlønnede og trygdede på den andre, er en høyst reell mulighet.

Individualiseringen - dette at folk krever mer individuelt tilpassede tjenester og omsorgsbehov - kan også føre til et to-delt samfunn. Vi ser det allerede nå at høyresidens valgfrihet består i at folk skal kunne velge bort fellesskapet til fordel for private tilbud. På den måten får vi en to-delt skole, et to-delt helsevesen og en to-delt eldreomsorg. Arbeiderpartiets valgfrihet må være å gjøre de kollektive tilbudene mer tilpasset enkeltmenneskets behov.

Aldringen i befolkningen stiller oss overfor like fundamentale spørsmål. Økningen i antall eldre betyr rett og slett en økning i behov for helsetjenester og for tilsyns- og pleietjenester. Disse behovene kan bare dekkes gjennom personlig tjenesteyting. Ingen teknologisk revolusjon kan komme oss til unnsetning. Behovene kan bare dekkes med arbeidskraft.

Legger vi til grunn at kvaliteten på tjenesteytingen skal være som i dag, betyr det at dobbelt så mange må jobbe i tjeneste- og omsorgssektoren i 2030. Vi må altså ha 200000 flere i eldreomsorgen på 30 år. 12000 nye må komme til hvert år. Husk at det er snakk om tunge lavtlønnsyrker med høyt sykefravær. Det er derfor ingen enkel oppgave.

Økningen i antall pleietrengende eldre, samt det forhold at antall alderspensjonister begynner å øke sterkt rundt år 2010, representerer den mest fundamentale samfunnsendring vi har hatt på mange tiår. Den kan føre oss over i en defensiv posisjon. Vi lammes lett av fortellingen om hvordan de tærende tar kvelertak på de nærende. Det kommer krav om privatisering av tjenester og pensjoner.

Utfordringen kan ikke løses ved fikse forslag. Under merkantilismen ble befolkningsøkning sett på som den vesentligste årsak til vekst i økonomien. Adam Smith og Ricardo flyttet imidlertid oppmerksomheten bort fra befolkningsøkningen og over på økonomien. En nasjons rikdom frambringes av mer effektiv produksjon gjennom markeder og handel, hevdet de. Det viste seg å være tilfelle.

Nå har det oppstått en sosial merkantilisme der man gir seg til å telle sine gamle og komme til samme gale konklusjon. Men igjen må vi flytte oppmerksomheten over på økonomien og verdiskapingen. Og i den forbindelse utforme en seniorpolitikk som gjør de eldre til deltakere i verdiskapingen.

Det er med andre ord nødvendig å utforme en helhetlig velferdspolitikk der verdiskaping, fordeling og produksjon av velferdstjenester henger sammen. Ellers blir velferdsstaten kvalt i nyliberalistisk og pessimistisk tankegods der nedskjæringer og privatisering blir det eneste svaret.

Dette er bakgrunnen for at Arbeiderpartiet forbereder det neste skrittet i sosialdemokratiets historie.

Vi forbereder to historiske kompromisser. Ett på det økonomiske området mellom arbeid, stat og kapital for å sikre verdiskaping for nasjonalstaten Norge i den globale økonomien.

Ett på det sosiale området - et kompromiss mellom kollektivet og individet ved å gjøre fellesskapsløsningene mer fleksible og tilpasset ulike behov i samfunnet.

Vi forbereder en ny og mer solidarisk måte for å sikre en minsteinntekt for alle. Vi vil ta nye grep for å forsterke arbeids- og utdanningslinjen. Begge deler har til hensikt å gjøre et langt sprang framover når det gjelder å utrydde fattigdom.

Norsk velferdsdebatt preges av sløvhet overfor den mest klassiske av alle velferdsoppgaver, nemlig å bekjempe fattigdom. I Oslo er antallet sosialhjelpsmottakere tredoblet fra 10000 til 30000. Det kan ikke fortsette slik.

Tre prinsipper ligger til grunn for vår tenkning. For det første må vi skape noe for å ha noe å fordele. For det andre, som Einar Gerhardsen alltid pekte på, velferdsstaten skal sette folk i stand til klare seg selv, ikke gjøre dem avhengige av inntekt fra staten. For det tredje Tage Erlanders postulat da han før sin død ble anklaget for at sosialdemokratiet ikke har gjort menneskene lykkelige. Han svarte da at oppgaven ikke har vært å gjøre folk lykkelige. Det må de klare selv. Oppgaven har vært å bygge et dansegulv der folk kan danse sine egne liv.

Visjonen nå må være å få alle opp på dette dansegulvet, og gi alle mulighet til å danse sitt eget liv.

Når det gjelder det historiske kompromisset mellom arbeid, stat og kapital, er det snakk om å føre blandingsøkonomien over i en virkelig integrert økonomi. Solidaritetsalternativet er en del av en slik tankegang. Det samme er vårt forslag om å omplassere statlig formue som frigjøres gjennom nedsalg i statsbedrifter, til et statlig forskningsfond, investeringer i høyhastighets datanett og digitalisering av kringkastingen. Vi vil også ha mer statlige investeringer i næringslivet gjennom Folketrygdfondet og andre statlige fonds. Meningen er ikke at staten skal få økt makt over næringslivet, men at vi skal styrke den verdiskapingen vi alle er avhengige av gjennom et partnerskap mellom statlig og privat kapital. Lønnstakerne og arbeidsgiverne utfyller dette partnerskapet gjennom solidaritetsalternativet.

Det sosiale kompromisset går ut på å bevare de kollektive ordningene, men gjøre dem mer tilpasset enkeltmenneskets behov. Omsorgspermisjonene er det eneste skikkelige postmoderne innslag i vår velferdsstat, og derfor det element som peker utover seg selv og inn i framtida. Visjonen må være at alle mennesker får en viss mengde bestemt fritid gjennom livsløpet betalt av staten som vedkommende kan disponere etter eget ønske. Dette må være en rettighet for alle, forankret i universelle rettighetssystemer, ikke frynsegoder fra bedrifter. Vi må også utrede om det er mulig å la folk velge å ta et permisjonsår midt i livet i bytte mot å pensjonere seg ett år senere.

Når det gjelder fattigdomsbekjempelse og forsterking av arbeids- og utdanningslinjen, har Arbeiderpartiet allerede kommet med forslag som angir retning. Vi vil ha en skatteomlegging som hever de laveste inntektene med flere tusen kroner. Det vil representere en velstandsøkning som intet annet lønnsoppgjør er i stand til å gi de lavest lønte. Noe som også vil gjøre det gunstigere å gå fra trygd til arbeid. Vi vil også gi støtte til bedrifter som tilbyr arbeid til folk med svak arbeidsevne der uføretrygding er alternativet. Uføretrygd store deler av livet som mange unge nå tilbys, er oppskrift på fattigdom.

Arbeiderpartiet kommer med flere forslag i samme gate, også knyttet til utdanning. Arbeid og utdanning må lønne seg.

Og vi vil ha en ny arbeidsmiljølov som setter fokus på de nye arbeidsmiljøproblemene som ofte fører til utstøting og trygding.

Norge preges i dag av en politisk situasjon der de tre sentrumspartiene lar alt skure, og derfor lar Fremskrittspartiet bestemme retningen for dem. Før valget i 1997 besto sentrumspartienes velferdspolitikk i å dele ut penger. Nå har de gjort fra seg det. De har delt ut omlag 10 milliarder i kontantoverføringer hvert år, og sitter tafatte tilbake uten en eneste krone å bruke. Trygdingen skyter ny fart igjen. Barnehager legges ned. Skolefritidsordningen blir dyrere. Den offentlige skolen får mindre penger.

Når man i tillegg mangler en strategi for verdiskaping, blir det hele håpløst og farlig. Energimeldingen er lagt fram uten at man har gjort forsøk på å redegjøre for hvordan energibehovet skal dekkes. På Fornebu er man mest opptatt av å hindre at noe skal skje. Resultatet blir vel at Ørestad - den nye byen som etableres ved Øresundbroen på dansk side - blir magneten som trekker til seg kunnskap og teknologi. Det foreligger planer om at Danmarks Radio skal flytte dit og bli en viktig partner i et kunnskaps- og IT-senter. Kanskje ender det med at Telenor flytter dit i stedet for til Fornebu. Det er ikke tatt noe initiativ når det gjelder høyhastighetsnettet. En stortingsmelding om digitalisering er lovet. Men Sverige og Finland er allerede i gang med utbyggingen.

I alle land foregår det et aktivt reformarbeid i forhold til utfordringene som globaliseringen, individualiseringen og aldringen skaper. Norges regjering er den eneste regjering jeg kjenner til som overhodet ikke har noen gjennomtenkt politikk i forhold til dette. Det den har gjort, er det stikk motsatte av hva som trengs.

Dette skriver jeg i full forvissning om at det kommer nye anklager om at Arbeiderpartiet er lite samarbeidsvillige. Men ærlig talt, når passiviteten og kortsiktigheten har senket seg over regjeringskontorene, er det ingen god idé at alle blir like kortsiktige.

Situasjonen sporer til en ny reformtid i beste Arbeiderparti-stil.