Velferdens drivkrefter

Det er både rørende og en anelse ironisk at det er tenketanken Civita og Stein Erik Hagen som snakker mest om den norske velferdsstaten for tiden.

LANDSFADEREN: Statsminister Einar Gerhardsen taler på Youngstorget 1. mai 1957. Det er knapt noen uenighet blant historikere om at tankene om statlig velferd og regulering av arbeidslivet var framtvunget av arbeiderbevegelsen, skriver forfatteren. Foto: Scanpix
LANDSFADEREN: Statsminister Einar Gerhardsen taler på Youngstorget 1. mai 1957. Det er knapt noen uenighet blant historikere om at tankene om statlig velferd og regulering av arbeidslivet var framtvunget av arbeiderbevegelsen, skriver forfatteren. Foto: ScanpixVis mer

MENS RESTEN AV Europa skjelver i finansene, bildekkene brenner og suppekøene vokser i gatene i Aten, Dublin og Madrid, går det en forsiktig debatt her i Dagbladet om velferdsstatens historie. Jens Stoltenbergs betraktninger i sin nyttårstale ansporet Civitas Mathilde Fasting og Eirik Vatnøy til å melde at borgerlige politikere også har satt sitt preg på velferdsstaten og folketrygden (Dagbladet, 17. januar).

Naturligvis har de rett. Det var for eksempel Borten-regjeringen som satte sitt stempel på den samlede folketrygden i 1966. Og trolig var det bøndene og Bondepartiets press for å bli kvitt de tunge kårordningene som la grunnlaget for at alderstrygden fra 1936 ble en ordning «for alle», ikke bare for «arbeidere», og at vi dermed la grunnlaget for de universelle velferdsordningene i Norge.

LIKEVEL ER dette bare fragmenter av en større historie om velferdens drivkrefter. Den historien er det all mulig grunn til å grave i. For det går en linje fra Pariserkommunen og den sosiale uroen i Europa på slutten av 1800-tallet til dagens finanskrise og de bekymringene vi nå hører fra toppene i EU over opptøyer og risiko for sosiale sammenbrudd. Argumentene for å opprettholde et minimum av sosial beskyttelse — «social protection», som det nå heter fra dem som ser verden ovenfra — likner til forveksling de formuleringene Stortinget fikk seg forelagt da den såkalte Arbeiderkommisjonen av 1885 ble oppnevnt, den som la grunnlaget for trygdelovgivningen og arbeidsmiljølovene her til lands.

Den gang gjaldt det for borgerskapet å holde den framvoksende arbeiderbevegelsen i «sunne og sindig spor», og unngå at «uforstandig og ensidig Agitation skal forvilde Opinionen», som det het da indreministeren ba Stortinget om å se på «arbeiderspørsmålet». Resultatet ble som kjent den første statlige regulering av arbeidslivet, fabrikktilsynsloven i 1892, og en statlig ulykkestrygd for fabrikkarbeidere i 1894.

DET ER KNAPT noen uenighet blant historikere om at disse nye tankene om statlig velferd og regulering av arbeidslivet var framtvunget av en tiltakende tydelig arbeiderbevegelse som satte dagsorden med streiker og revolusjonære visjoner om et mer rettferdig samfunn. Det er heller ikke tilfeldig at det den gang revolusjonære Arbeiderpartiet ble grunnlagt i 1887, nettopp i denne første fasen av velferdsstatens tilblivelse, og at LO ble til i året 1899. Seinere har velferdens ordninger oftest tatt nye sprang framover under perioder med politiske venstrevinder, selv om det iblant har vært brede allianser når vedtakene ble gjort. «Vi var alle sosialdemokrater», sa Einar Førde om etterkrigstidas lange reformperiode.

Sånn sett kan vi godt se dagens velferdsstat som et forholdsvis vellykket resultat av et mislykket prosjekt. Den sosialistiske revolusjonen ble avlyst, og velferdsstaten vokste fram som et slags kompromiss, det enkelte historikere kaller «den store sosiale kontrakten».

SELVE ORDET velferdsstat ble visstnok først brukt av erkebiskopen av Canterbury, William Temple. Under en tale i 1941 ga han sin entusiastiske støtte til bevegelsen for det han kalte et «welfare society», som motsats til Hitler-Tysklands «warfare society». For Churchills krigskabinett gjaldt det å skape visjoner om et samfunn det var verdt å kjempe for — til og med dø for — enten man var arbeider eller aristokrat. De rike måtte gi av sin rikdom gjennom skatter og omfordeling. En slags revolusjonsforsikring. Det nye fellesskapet skulle sikre pensjoner, gratis utdanning og gratis helsetjeneste for alle. I dag er det de nordiske landene som mer enn noen bærer denne visjonen videre.

PÅ 1990-TALLET ble de nordiske velferdsstatene dømt nord og ned av verdens ledende økonomer, de som forfektet den nyliberale og grenseløse samfunnsorden. Velferden var «for dyr», skattene for høye og arbeidslivet for «lite fleksibelt». Vi er blitt vant til de årvisse meldingene fra OECD-økonomene i Paris. Det er på denne tiden av året de pleier å messe sine forutsigbare budskap.

Hvis de da ikke velger å gå litt stillere i dørene denne gangen. For velferdsstaten er kommet på moten igjen, som nå nylig under World Economic Forum i Davos. De nordiske økonomiene, med robuste velferdsordninger, har vist seg mer bærekraftige mot finanskrisens rystelser enn de andre landene i Europa. Da er det rørende å høre milliardær Stein Erik Hagen snakke varmt på TV om betydningen av de små lønnsforskjellene og om samarbeidet i arbeidslivet.

MEN LA GÅ. Og naturligvis er det bra at Civita også slutter seg til betydningen av velferd og sosial rettferdighet. Vi skal heller ikke underslå den rollen de frivillige organisasjonene og de folkelige bevegelsene har hatt i formingen av de velferdsordningene vi tar for gitt i dag. Blant annet derfor er det gode grunner til å interessere seg for velferdens vilkår i det norske annerledeslandet.

Men av en annen grunn også. Mens mellomkrigstidas kriser og massearbeidsløshet ga næring til sosiale reformbevegelser og en mer rettferdig fordeling av verdier og goder, blir vår tids finanskrise møtt med omfattende kutt i velferdsordninger og sosiale ytelser. Vi ser tendenser i Norge også.

Pensjonsreformen vil, med alle sine gode intensjoner om at det skal lønne seg å stå lenger i arbeid, medføre en betydelig omfordeling fra dem som har minst til dem som har mest. I disse dager står slaget om uførepensjonen. Barnetrygden har ikke vært indeksregulert på 14 år, og justeringer i Folketrygden har også gjort livet trangere for dem som har minst. Men det er altså småtterier mot det som treffer dem som står nederst på samfunnsstigen i resten av Europa.

SELVSAGT MÅ VI prøve å forstå disse prosessene. Er det «forandre for å bevare», eller er de uttrykk for det Asbjørn Wahl i aksjonen For velferdsstaten beskriver med sin boktittel fra 2009, «Velferdsstatens vekst — og fall?» Er fagbevegelsen kommet på defensiven under trykket av markedskreftene, mens kvinnebevegelsen fortsatt driver reformer framover, med barnehager og pappapermisjon? Vi må diskutere velferdens drivkrefter for å orientere oss for framtida, skriver forfatteren. Det var Lov om ulykkestrygd for fabrikkarbeidere fra 1894 som ga påskuddet til å feire trygdelovgivningens hundreårsjubileum.