Velferdens skam

Barn som vokser opp i fattigdom her i Norge er en stor politisk utfordring, men våre politikere bryr seg lite om dem.

Erik Lunde nestleder i Kristelig Folkepartis UngdomMange tunge tak venter velferdsstaten i det nye århundret. Flere av disse utfordringene er knyttet til barns oppvekstvilkår i «mulighetenes samfunn».

Et av argumentene som har blitt brukt i debatten om å åpne for at 16-åringer skal kunne stemme ved kommunevalg, er at dette vil tvinge politikerne til å fokusere mer på barne- og ungdomssaker. De politiske partiene hadde blitt tvunget til å legge fram forslag til løsninger på problemer ungdom var opptatt av, dersom ungdom var en velgergruppe som kunne avgjøre valget. Men barn og ungdom er ingen sterk velgergruppe, det skyldes både lav valgdeltagelse blant ungdom og den realiteten at de fleste barn og unge ikke har stemmerett. Denne mangelen på innflytelse er kanskje en av grunnene til at velferdsstaten ikke har vært like raus mot barn og ungdom, som mot mange andre samfunnsgrupper.

Det er for eksempel påfallende at opplysningene som forteller at 20000 norske barn vokser opp i fattigdom, ikke vekker større trang til å handle hos de politiske partiene. Det kan se ut som om den tilfredse majoritet stilltiende aksepterer at Norge er i ferd med å bli et 2/3-samfunn, der de fleste har det bra, men noen likevel må leve i skyggen av den enorme rikdommen. Er solidaritetstanken som var byggetegning da pionerene sakte, men sikkert, bygget opp det norske velferdssamfunnet i det forrige århundret, blitt borte?

Barn som rammes av fattigdom er en av de store velferdspolitiske utfordringene som venter oss i det 21. århundret. 70000 barn lever til enhver tid i fattigdom, mens 20000 barn bor sammen med fattige voksenpersoner hele sin oppvekst. 400 barn lever sammen med bostedsløse foreldre. Forskning viser at det å vokse opp i fattigdom har stor negativ effekt på barnas utvikling. Først og fremst gir dette seg utslag i form av dårlige helse. Barn av fattige har lavere fødselsvekt, de lider oftere av kroniske sykdommer og astma og får oftere psykiske helseproblemer enn andre barn. En av årsakene til dette er at fattige barn bor dårlig. Barn av foreldre med liten inntekt kan heller ikke delta i aktiviteter og tilbud på lik linje med jevnaldrende. Disse barna gis ikke store mulighetene i Stoltenbergs «mulighetenes samfunn». Dette er velferdsstatens skam, og dette er skammen politikerne har feid under teppet.

Det burde være ganske enkelt å foreta noen grep for å bedre på situasjonen. Vi vet at det er unge enslige, småbarnsfamilier og enslige forsørgere som oftest rammes av fattigdom. Likevel foreslo Arbeiderpartiet ved siste statsbudsjett å fjerne overgangsstønaden for enslige forsørgere. Det må en aktiv og ny fordelingspolitikk til dersom tallene skal reduseres. Dette må skje gjennom skattepolitikken og gjennom særtiltak som kan bedre økonomien til enslige forsørgere og småbarnsfamilier. Svært mange enslige forsørgere er kvinner. Derfor må partene i arbeidslivet sammen ta et krafttak for å viske ut lønnsforskjellene mellom typiske kvinneyrker og yrker som er dominert av menn. I tillegg må kommunene ta ansvar for at barnehageplasser og skolefritidsordningen blir billigere.

Samtidig er det på tide å gjøre noe konkret ut av slagordet «Lik rett til utdanning». Slagordet gir i alle fall ikke mye mening når vi vet at mange elever i den videregående skolen må ta opp lån for å finansiere denne utdanningen. Statistikk fra Lånekassen viser at de som er nødt til å ta opp lån allerede på videregående skole er de som sliter mest med å betale lånet tilbake. Derfor bør det innføres fullprisstipendiering av videregående utdanning. I tillegg må det bli en slutt på egenbetaling på skoleturer i barne- og ungdomsskolen. Ekskursjoner og leirskole er en del av skolens undervisning, og det er uakseptabelt at noen barn ikke får delta på dette fordi foreldrene ikke makter å betale egenandelen.

Om fattige barn er blitt glemt av politikerne, gjelder dette like mye barn av rusmisbrukere. Rusmisbruk er ikke bare landets største sosialmedisinske problem. Langt verre enn at alkoholmisbruk påfører samfunnet en kostnad på 70 milliarder hvert år, er det at rundt 250000 norske barn lever med en eller flere voksenpersoner som har et alkoholproblem. Mange av disse lider under omsorgssvikt og vold; husbråk og søvnløse netter er en del av deres hverdag.

Det er blant annet på grunn av solidaritet med disse barna at den tradisjonelle norske alkoholpolitikken har vært restriktiv og lagt stor vekt på å redusere alkoholforbruket. Denne restriktive linjen var vellykket, og Norge har hatt et lavere alkoholforbruk enn land vi kan sammenligne oss med. Skadene av alkoholbruken har også vært mindre i Norge. Til tross for dette er stortingsflertallet i ferd med å forlate solidaritetslinjen i alkoholpolitikken og velger å vektlegge den personlige friheten sterkere. Vi er i ferd med å få en alkoholpolitikk for dem som takler omgang med flaska, mens solidariteten med dem som lider, gradvis forsvinner. 100 sinte polkunder kan få regjeringen til å skifte alkoholpolitikk over natta, mens 250000 tause «alkoholikerbarn» lider videre.

Det er ofte en sammenheng mellom rusmisbruk og familievold. Det er oftest menn som utøver vold i hjemmet og ofrene for denne typen vold er oftest kvinner og barn. Barna blir ofre på flere måter. De opplever både å bli slått selv og å være vitner til at en av foreldrene utsettes for voldshandlinger. Det anslås at rundt 10000 kvinner oppsøker helsevesenet hvert år på grunn av skader av slik mishandling. Barn som vokser opp med vold som en del av hverdagen, vil lettere ty til vold som løsning på utfordringer senere i livet.

I dag bor det ca. 38000 andregenerasjonsinnvandrere i Norge og flesteparten av disse er under 20 år. Bare i Oslo bor det over 20000 barn med bakgrunn fra ikke-vestlige land. Heller ikke disse har samme muligheter som andre barn i «mulighetenes samfunn». Levekårsforskjellene er store mellom ikke-vestlige innvandrere og befolkningen ellers. Ledigheten er høyere, de tjener mindre og bor trangere. For mange innvandrerbarn er møtet med det norske samfunnet svært utfordrende. På skolen skal de lese og skrive et språk det ikke snakkes hjemme, og de skal i tillegg lære sitt eget morsmål. Innvandrerbarn sliter mer i skolesystemet enn «norske» barn. De får dårligere karakterer, bruker lengre tid og avslutter utdanningen tidligere enn gjennomsnittet. Dette til tross for at det betyr mye for innvandrerbarna å gjøre det bra på skolen. Innvandrerungdom leser også mest bøker på fritiden.

Innvandrerungdom forbindes ofte med gjengkriminalitet. Undersøkelser viser at innvandrerungdom er overrepresentert blant dem som aldri gjør noe galt. Statistikken viser imidlertid også at ungdom med innvandrerbakgrunn er overrepresentert blant dem som begår alvorlige kriminelle handlinger. Det er imidlertid likhetstrekk mellom de faktorene som får «norske» ungdommer til å utvikle asosiale trekk, og de faktorene som ligger bak at innvandrerungdommer blir kriminelle. Derfor må vi se sammenhengen mellom en mislykket integreringspolitikk, der innvandrere har dårligere levekår enn gjennomsnittet, og statistikken som viser at ungdom med innvandrerbakgrunn oftere begår lovbrudd. Det er ikke slik at innvandrerungdom har en legning som gjør at de oftere begår kriminelle handlinger enn andre.

Løsningene på disse utfordringene er å satse mer på integrering av innvandrere. Innvandrerne må få lære seg norsk, de må slippe til på arbeidsmarkedet og de må delta i det sosiale livet forøvrig. Vi kan ikke akseptere at innvandrerbarn har færre muligheter enn barn av norske foreldre.

I dag gruer 55000 barn seg for å gå på skolen på grunn av mobbing. I hundrevis av klasserom sliter barn av innvandrere med å lære historie, naturfag og matematikk på et språk de ikke bruker hjemme. På noen skoler sitter barn av fattige igjen mens resten av klassen er på leirskole eller på tur til museet. 250000 barn gruer seg til å komme hjem fra skolen fordi far eller mor kan være full. Dette er ikke en dag i mulighetenes samfunn. Dette er en dag i Norge.