AMERIKANISERING:  Med de varslede endringene går norsk velferdspolitikk i retning av den amerikanske modellen hvor sykdom og arbeidsledighet, primært skal imøtegås gjennom det private markedet og familien, skriver artikkelforfatteren.  Foto: Jacques Hvistendahl
AMERIKANISERING: Med de varslede endringene går norsk velferdspolitikk i retning av den amerikanske modellen hvor sykdom og arbeidsledighet, primært skal imøtegås gjennom det private markedet og familien, skriver artikkelforfatteren. Foto: Jacques HvistendahlVis mer

Velferdspolitikk i revers

Når regjeringen hevder stønadsnivået bør være lavere enn laveste lønnsinntekt settes norsk velferdspolitikk i revers, til før 1967.

Meninger

Det blå statsbudsjettet varsler en amerikanisering av velferdspolitikken.

I Debatten på NRK1 9. okt. hevdet statsministeren at det ikke er rimelig at inntekt fra sosiale ytelser og trygdeordninger er høyere enn laveste lønnsinntekt.

Dette standpunktet begrunnes med at arbeidslinjen bør være det primære. Et hovedkjennetegn ved den norske velferdsstaten, knesatt ved innføring av Lov om folketrygd i 1967, er prinsippet om standardtrygghet. Det innebærer at trygd og pensjon skal stå i et forhold til inntekten en hadde som yrkesaktiv, slik at den enkelte ikke går for mye ned i materiell standard i situasjoner hvor en helt eller delvis er uten lønnsinntekt.

Eksempelvis utgjør uførepensjonen 66 prosent av gjennomsnittlig lønnsinntekt den enkelte hadde de siste årene. Det representerer uansett et kraftig fall i inntekt.

Når det fra regjeringens side derimot hevdes at stønadsnivået prinsipielt bør være lavere enn laveste lønnsinntekt angripes prinsippet om standardtrygghet. Og med dette settes norsk velferdspolitikk i revers, til før 1967.

Man kan imidlertid gjøre et tankeeksperiment, å gå med på den blå argumentasjonen om at uføretrygden er for raus, og ikke godt nok stimulerer for arbeid. Hvis reduksjon i stønadsnivå medfører at ti prosent flere kommer over i lønnsarbeid, hva da med de 90 prosent som sitter igjen med et redusert stønadsnivå?

Da er det grunn til å minne regjeringen på at pengeproblemer er sykdomsskapende, og at man kanskje overvurderer pengers evne til atferdsendring og undervurderer pengers evne til opprettholdelse av helse og velferd.

Med de varslede endringene går norsk velferdspolitikk i retning av den amerikanske modellen hvor sosiale risikoer, som sykdom og arbeidsledighet, primært skal imøtegås gjennom det private markedet (i form av forsikringer) og familien.

De som er vinnerne i en slik modell er de som er sikret trygghet gjennom formue, og et gunstig skatteregime.

Og dermed legges det til rette for økt fattigdom og større sosiale forskjeller.