UNIVERSELLE ORDNINGER: Når velferdsordningene kun blir gitt til de som virkelig trenger det, vil den brede middelklassen mangle interesse for å kjempe for dem og pengestøtten og kvaliteten vil dermed snart forvitre, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad / Scanpix
UNIVERSELLE ORDNINGER: Når velferdsordningene kun blir gitt til de som virkelig trenger det, vil den brede middelklassen mangle interesse for å kjempe for dem og pengestøtten og kvaliteten vil dermed snart forvitre, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad / ScanpixVis mer

Velferdsstaten og sirenenes sang

I forsøket på å reformere velferdsstaten må vi ikke undergrave grunnmuren som den norske velferdsmodellen hviler på.

Med utsikter til en utgiftsdrivende eldrebølge settes det rettmessig spørsmålstegn ved velferdsstatens bærekraft. Demografisk utvikling vil kreve endringer, men tilsynelatende gode forslag om smartere og billigere velferdsordninger kan virke mot sin hensikt.

På papiret virker argumentene for mer treffsikre, inntektsprøvde velferdsordninger så åpenbare at en blir slått over hvorfor ikke alle stater har valgt en modell hvor velferdsgodene kun gis til de som trenger det, framfor å sløse dem bort på de som har nok fra før. Likevel er det grunn til å vokte seg for sirenenes søte sang.

Norge har tradisjonelt hatt stor forekomst av universelle velferdsordninger, hvor tjenester og overføringer gis på bakgrunn av statsborgerskap og ikke ut fra størrelsen på lommeboka. Som grunnmodell er denne verdt å hegne om. Forvitrer den kan det bety en reduksjon i omfordeling fra rik til fattig, økt byråkrati, redusert tillit og en reversert likestilling mellom kvinner og menn.

Selv om inntektsprøvde ordninger vil gi en direkte omfordeling fra rik til fattig, er velferdsstater med slike ordninger paradoksalt nok mindre likhetsskapende enn universelle velferdsstater. Grunnen er at når velferdsordningene kun blir gitt til de som virkelig trenger det, vil den brede middelklassen mangle interesse for å kjempe for dem og pengestøtten og kvaliteten vil dermed snart forvitre. Konsekvensen er at inntektsprøvde ordninger blir minimumsordninger for de fattige.

Hvis vi sammenlikner USA og Norge ser vi tydelig velferdsstatens betydning. Mens den markedsskapte fattigdommen i begge land er på 20 prosent, er den redusert til henholdsvis elleve i USA og fire i Norge etter at velferdsstaten har fått virke. Hadde den amerikanske velferdsstaten vært like effektiv som den norske ville 22 millioner amerikanere blitt løftet ut av fattigdom!

Fattigdom er definitivt et problem for de det gjelder, men som forskningen fra blant andre Wilkinson og Pickett i «Ulikhetens pris» viser, har økonomisk ulikhet flere negative konsekvenser, blant annet for levealder, psykisk helse, kriminalitet og sosial mobilitet. Store økonomiske forskjeller mellom folk er også vist å redusere den sosiale tilliten i befolkningen. Det er altså gode grunner til å ikke gå vekk fra den norske modellen som er med på å gjøre Norge til et land i verdenstoppen både når det kommer til lav økonomisk ulikhet og tillitsfulle borgere.

Det er ikke bare økonomisk ulikhet som vil redusere tilliten mellom mennesker og samfunnets institusjoner og mennesker seg i mellom. Inntektsprøvde ordninger er nødvendigvis mer skjønnsmessige enn de universelle. Byråkratier som må utvise skjønn eser ut samtidig som de taper tillit i befolkningen.

Årsaken er at siden både du og byråkraten er klar over din egeninteresse i å lure systemet og du aldri kan være sikker på at byråkraten vil gi deg rettferdig behandling, vil det skapes en mistillitsdynamikk hvor ingen av partene kan stole på at den andre parten vil den andres beste. Byråkrati skapes ved at staten, i fravær av å kunne stole på deg, er tvunget til å kontrollere at du faktisk har krav på de tjenestene du ønsker deg. Konsekvensene er dramatiske fordi sosial tillit er selve grunnlaget for å opprettholde både velferdsstaten og en velfungerende markedsøkonomi.

To svenske statsvitere, Bo Rothstein og Staffan Kumlin, har vist at mistilliten som skapes i relasjonen mellom individ og byråkrati forgifter andre tillitsrelasjoner. De fant i en studie at mennesker som var i kontakt med inntektsprøvde ordninger hadde lavere generell tillit til folk flest enn de som var i kontakt med universelle velferdsordninger. Hvis ikke du kan stole på statens representanter, hvorfor skal du stole på politikere, politimenn eller andre sakskyndige? Hvorfor skal du stole på mannen i gata eller naboen?

En ytterligere negativ konsekvens av å ha egne ordninger for de trengende, er at det skaper en oppdelt befolkning. Et velfungerende samfunn baseres på tanken om at andre er som en selv og at alle tilhører det samme moralske univers. Fremfor at man deler de samme ordningene, at fattig og rik ligger på samme sykeseng, vil inntektsprøvde ordninger øke skillet mellom de som er innenfor og bidrar og de som er utenfor og mottar.

En fjerde poeng er at universelle velferdsordninger hjelper kvinner inn i arbeidsmarkedet. Offentlig finansiert barnehage, lønnet foreldrepermisjon og eldreomsorg er alle ordninger som gir kvinner mulighet til å delta i arbeidslivet, rett og slett fordi omsorgsbyrden reduseres. Det å gå over til mer inntektsprøvde ordninger vil risikere å sette tilbake likestillingskampen i Norge. Hvis det bare skal være de trengende som skal motta for eksempel barnetrygd, vil avveiningen mellom karriere og barn bli vanskeligere. Denne situasjon, som er svært vanlig i kontinentaleuropeiske land, har vist seg å både redusere yrkesdeltakelsen blant kvinner og antall barn som kommer til verden. Det er ikke tilfeldig at yrkesdeltakelsen blant kvinner i Norge i dag ligger hele 13 prosentpoeng høyere enn EU-gjennomsnittet.

De offentlige, universelle ordningene er også med å skape arbeidsplasser for de kvinnene som ellers ville måttet gjøre arbeidet gratis hjemme. Interessant nok kombinerer norske kvinner en eksepsjonelt høy arbeidsdeltakelse med høye fødselstall. Dette bidrar igjen til økt verdiskapning og bærekraft.

Inntektsprøvde ordninger er en gammeldags løsning med usikre gevinster. Det er en like vakker idé som sirenenes sang, men som i sagnet er fallgruvene mange og effektene av dem alvorlige. Universelle ordninger er en nødvendig del av et velfungerende samfunn. Når vi søker å reformere velferdsstaten må vi ta høyde for hva som skaper grunnlaget for et trygt og harmonisk samfunn.

En lengre versjon av denne kronikken finnes på Minervanett.no