Velferdsstaten og sirenenes sang

I forsøket på å reformere velferdsstaten må vi ikke undergrave grunnmuren som den norske velferdsmodellen hviler på.

UNIVERSELLE ORDNINGER: Når velferdsordningene kun blir gitt til de som virkelig trenger det, vil den brede middelklassen mangle interesse for å kjempe for dem og pengestøtten og kvaliteten vil dermed snart forvitre, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad / Scanpix
UNIVERSELLE ORDNINGER: Når velferdsordningene kun blir gitt til de som virkelig trenger det, vil den brede middelklassen mangle interesse for å kjempe for dem og pengestøtten og kvaliteten vil dermed snart forvitre, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad / Scanpix Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Med utsikter til en utgiftsdrivende eldrebølge settes det rettmessig spørsmålstegn ved velferdsstatens bærekraft. Demografisk utvikling vil kreve endringer, men tilsynelatende gode forslag om smartere og billigere velferdsordninger kan virke mot sin hensikt.

På papiret virker argumentene for mer treffsikre, inntektsprøvde velferdsordninger så åpenbare at en blir slått over hvorfor ikke alle stater har valgt en modell hvor velferdsgodene kun gis til de som trenger det, framfor å sløse dem bort på de som har nok fra før. Likevel er det grunn til å vokte seg for sirenenes søte sang.

Norge har tradisjonelt hatt stor forekomst av universelle velferdsordninger, hvor tjenester og overføringer gis på bakgrunn av statsborgerskap og ikke ut fra størrelsen på lommeboka. Som grunnmodell er denne verdt å hegne om. Forvitrer den kan det bety en reduksjon i omfordeling fra rik til fattig, økt byråkrati, redusert tillit og en reversert likestilling mellom kvinner og menn.

Selv om inntektsprøvde ordninger vil gi en direkte omfordeling fra rik til fattig, er velferdsstater med slike ordninger paradoksalt nok mindre likhetsskapende enn universelle velferdsstater. Grunnen er at når velferdsordningene kun blir gitt til de som virkelig trenger det, vil den brede middelklassen mangle interesse for å kjempe for dem og pengestøtten og kvaliteten vil dermed snart forvitre. Konsekvensen er at inntektsprøvde ordninger blir minimumsordninger for de fattige.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer