FORNEMT: Ifølge Hustad er det for mange uføre, det blir stadig flere eldre og hver og en av oss jobber for få timer og for lite effektivt de timene vi er på jobb. «Det siste er en påstand som sikkert høres fornuftig ut for folk som sitter på Civita-frokost på Cafe Christiania i steder for å jobbe, men er fjernt fra virkeligheten», skriver kronikkforfatter Halse. Foto: Bjørn Langsem/Dagbladet
FORNEMT: Ifølge Hustad er det for mange uføre, det blir stadig flere eldre og hver og en av oss jobber for få timer og for lite effektivt de timene vi er på jobb. «Det siste er en påstand som sikkert høres fornuftig ut for folk som sitter på Civita-frokost på Cafe Christiania i steder for å jobbe, men er fjernt fra virkeligheten», skriver kronikkforfatter Halse. Foto: Bjørn Langsem/DagbladetVis mer

Velferdsstaten sett fra Cafe Christiania

De som jobber nærmest brukerne sitter på løsningen til en bedre velferdsstat. Det må bli en slutt på stadig nye mistillitssystemer og byråkrathærer som skal kontrollere arbeidsfolk.

Debattinnlegg

Med sin nye bok «Farvel, Norge» melder forfatter Jon Hustad seg på rekken av dommedagsprofeter som spår undergangen for velferdsstaten i Norge. Det er godt mulig han får rett i at velferdsstaten slik vi kjenner den ikke eksisterer om noen få tiår. I så fall vil det skyldes en rekke politiske valg, ikke gitte naturlover.

Problemstillingene Hustad trekker fram er kjente. Det er for mange uføre, det blir stadig flere eldre og hver og en av oss jobber for få timer og for lite effektivt de timene vi er på jobb. Det siste er en påstand som sikkert høres fornuftig ut for folk som sitter på Civita-frokost på Cafe Christiania i stedet for å jobbe, men er fjernt fra virkeligheten for tusenvis av folk innenfor bransjer som renhold, bygg og anlegg, industri, helse, transport også videre. Som vanlig er altså løsningen at det er pliktoppfyllende, hardtarbeidende mennesker som skal strekke seg litt lenger.Jeg er enig med Hustad at noe må gjøres for å bevare og videreutvikle velferdsstaten, men jeg er uenig i at løsningen ligger i å be allerede slitne folk om å løpe enda raskere.Det framstår stadig mer absurd for meg at diskusjonen handler om at vi ikke lenger skal klare å opprettholde et system som vi bygde opp mens Norge fortsatt var et fattig land og før vi hadde funnet en eneste svart dråpe i Nordsjøen. Når norske politikere diskuterer de kommende velferdsutfordringene ligger det ofte en implisitt mistillit til det norske folks evne til å skape verdi er til grunn.

Det er et paradoks at det i dag er mulig å stå på en industriarbeidsplass i hjertet av Nordland med uendelige mengder skog i alle retninger og høre at de importerer skog til produksjonen fra Øst-Europa. Det er merkelig at vi lar statseide selskaper legge ned produksjon i Norge for å starte opp i diktaturer. Det er en skam at vi lar de som forvalter fiskeriressursene lure seg unna lokale leveringsforpliktelser. Vi kommer ikke til å ha et næringsliv å leve av i framtida hvis vi fortsetter å lene oss tilbake og håpe at situasjonen løser seg selv.Våre besteforeldre byge ut velferdsstaten samtidig som de bygde opp industrien. De så at landets fosser kunne gi billig strøm til kraftkrevende industri og at det var et konkurransefortrinn, ikke en subsidie. De så det var en dårlig idé å selge evigvarende ressurser så de innførte heimfallet. De ville ha noe tilbake fra utenlandsk storkapital så de innførte konsesjonslover som ga velferd og garantier om lokale arbeidsplasser tilbake. Når vi så fant olja skjønte de at staten burde sikre seg både kompetanse og inntekter så de opprettet Statoil.

Hvis vi skal sørge for et land som fortsatt skaper verdier i framtida er det på tide å ta grep. Det er på tide å si at krafta er til for å brukes, ikke selges. Til å gi folket langs kysten fisken tilbake og kreve at den videreforedles lokalt. Det er tid for at staten oppretter et mineralselskap som kan være et lokomotiv i utvikling av teknologi, kartlegging av ressurser og bærekraftig forvaltning. Det er en idé å se på alternativer til at et land med enorm tilvekst av skog skal importere et materiale vi selv har for mye av. Det er tid for å forlate tankegangen om at landet bygger seg selv og innse at vi må ta aktiv styring. Det er kort sagt på tide å få igjen troa på at vi kan skape noe nytt i dette landet og at vi kan gjøre det fellesskap.

Det verken Hustad eller andre dommedagsprofeter er særlig interessert i å formidle er deres alternativ til en velferdsstat som løser de store oppgavene i fellesskap. Det vil ikke bli mindre etterspørsel etter helse, skole eller eldreomsorg i åra som kommer. Tvert imot vil kravene om solide tjenester bare øke i takt med at mange av oss blir vant til mer velstand. Alternativet til å løse disse oppgavene i fellesskap er altså ikke at de ikke lenger løses, men at det blir opp til privat å drifte konkurrerende tilbud. Ikke bare er det snakk om et system som setter den enkeltes kjøpekraft over behovene, men det er også et langt dyrere system. Hvis vi ser til land som USA hvor private gjør oppgaver som vi løser i fellesskap i Norge, ser vi også at utgiftene til helse per innbygger er langt høyere enn her til lands. Det er snakk om en organisering som er både ineffektiv og dyr. Dersom vi ikke har råd til å opprettholde felles velferd har vi med andre ord i alle fall ikke råd til å løse den privat.

Mye kan og bør gjøres for å heve kvaliteten i de velferdstjenestene vi har i dag. Altfor mange ressurser går med på kontroll og måling framfor på å produsere tjenester. Altfor mange ansatte opplever at de er for få på jobb som må løpe for fort og at makta flyttes oppover til ansiktsløse byråkrater. Internfakturering og interne anbud spiser opp offentlige ressurser og mellomledere blir sittende med ansvaret for å late som sykehus er butikk. Samtidig har vi mange steder utdaterte IKT-systemer, henvisninger som fortsatt sendes per post og pasienter som venter i månedsvis på viktig behandling. Kombinasjonen av misfornøyde og utslitte ansatte og brukere som en del steder opplever at tjenestene er milevis unna å oppfylle forventningene er en av velferdsstatens virkelig store utfordringer.Velferdsstaten trenger en reform som kombinerer kvalitet til brukerne med tillit og tid til å la de ansatte gjøre jobben sin. Det krever ikke bare penger, men en annen mentalitet. Det som trengs er en anerkjennelse at det er de som jobber nærmest brukerne som sitter på løsningen til en bedre velferdsstat. Da må det bli en slutt på stadig nye mistillitssystemer og byråkrathærer som skal kontrollere arbeidsfolk.

Velferdsstatens framtid er avhengig av nytenkning med utgangspunkt i de ansatte, men også at vi har vilje og evne til å skape verdier i framtida. Begge deler handler om å innse at noen oppgaver er for store til at vi kan håpe de løser seg selv eller at noen andre løser de for oss. Det er ved hjelp av aktiv politisk styring vi både kan reise oss opp i fellesskap og hjelpe de som faller ned.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook