Velferdsstatens forutsetninger

NASJONALSTATEN: «Må vi velge mellom velferdsstaten og kulturelt mangfold?», spør Erik Henningsen i et debattinlegg i Dagbladet 1/9. Innlegget er åpenbart ment som et forsøk på å torpedere resonnementet i min kronikk den 19/8, der jeg pekte på en del nasjonalkulturelle forutsetninger for oppslutningen om en velferdspolitikk på vårt nivå.

Henningsen gir meg rett i at velferdsstaten er avhengig av moralsk solidaritet i befolkningen for å kunne bestå over tid. Men, skriver han, jeg tar feil når jeg «går ut fra at kulturell homogenitet er en forutsetning for utviklingen av en slik solidaritet». Jeg mangler angivelig sansen for «velferdsstatsprosjektets visjonære og samfunnsbyggende rolle» for å skape fellesskap på tvers av sosiale, geografiske og kulturelle skillelinjer.

Her kommer han inn på en stor debatt om det er politikken som skaper nasjonalt fellesskap, eller om det er et historisk framvokst fellesskap som danner grunnlaget for den politikken som føres. Jeg heller nok til den sistnevnte posisjonen. Men argumentene for dette blir for omfattende for en avisartikkel; jeg må bare vise til boka «Nasjonalstaten. Velferdsstatens grunnlag», som var utgangspunktet for min kronikk.

Henningsen argumenterer med en fiktiv todeling: Enten må en befolkning være homogen for å kunne oppvise solidaritet. Eller vi må akseptere et multikulturelt prosjekt for «å innlemme mennesker med en annen kulturbakgrunn enn norsk i det politiske felleskskap». Og ettersom alle skjønner at det første alternativet er urealistisk, har han samtidig fått framstilt sitt eget alternativ som realistisk.

For egen del har jeg ikke snakket om homogenitet verken som et ønskelig eller som et realistisk mål for en nasjonal kultur. Det jeg har skrevet om er forutsetninger for nasjonal lojalitet, og har nevnt fem dimensjoner som er med på å opprettholde en slik lojalitet. Jeg har ikke idealisert en maksimal homogenitet og har framholdt at Norge har vært og er en langt mer sammensatt nasjon enn mange i den sentral fortolkningseliten forestiller seg. Når det gjelder den intellektuelle kultur i landet, hadde det av flere grunner vært en fordel om den hadde vært mer mangfoldig. Dess flere fortolkningsrammer vi kan forholde oss til, dess større kan sjansen være for at vi velger en realitetsorientert, eller i alle fall en mer adekvat politikk i forhold til varierende utfordringer.

Men, ønsket om en større intellektuell variasjon må ikke utarte til en ukritisk dyrking av alt som går under navnet «multikulturalisme», og som lett kan komme i konflikt med det nasjonale samhold. Det er mulig å danne flerkulturelle stater, men de har gjerne større problemer med å opprettholde den moralske «sammenhengskraften», enn hva som er tilfelle i nasjonalstatene. Flerkulturelle imperier uten naturlige grenser kan også ha en tendens til å fronte ytre fiender for å sikre den indre oppslutning. Demokratiske nasjonalstater, basert på prinsippet om sammenheng mellom kulturelle og politiske grenser, er gjennomgående fredeligere.

Demokratiske flertallsvedtak er alene ikke nok til å sikre lojalitet over generasjonene. Rause pensjonsrettigheter, vedtatt av samtidige politikere, kan ikke uten videre forventes å bli opplevd som forpliktende av de som kommer etter oss, og som forventes å betale regninger de ikke har vært med på å vedta. Ikke hvis de ikke har en nasjonal identitet som går ut over generasjonsperspektivet.