Velferdsstatens største risiko

Verdens helseorganisasjons definisjon av helse er interessant. Kortversjonen er at helse defineres som fysisk, mentalt og sosialt velvære og fravær av skade, sykdom eller ubehag. En tilstand mange må innse at de faller utenfor i store deler av livet. Gjennom ulike mekanismer har vi likevel etablert et samfunn der velstand og lykke synes å høre sammen. Shamporeklamens uttrykk – «fordi du fortjener det» – overføres til livets dypere spørsmål. Helse, velferd, ting og tang. Fordi vi fortjener det. Livets andre realiteter som sykdom, smerte, sorg og tap hører ikke hjemme i en slik virkelighet. Egentlig burde vi rettighetsfeste helse, om vi bare kunne. Og lykke.

Vi er stolte av å være med på å forvalte et av Norges største velferdsgoder, helsetjenesten. Helsetjenestens utvikling i Norge har solide røtter i et ønske om at alle skal få hjelp når de trenger det, uavhengig av bosted, kjønn, sosial status, etnisk opprinnelse eller betalingsevne. Gradvis har vi utviklet store reformer som har bedret tilgjengeligheten og omfanget av tjenesten. Dyre medikamenter subsidieres gjennom blåreseptordninger, ingen skal behøve å ruinere seg på grunn av behov for kostbare legemidler. Og noen legemidler er virkelig dyre, med kostnader i hundretusenkroners-klassen hvert år. Per pasient. Gjennom stadige positive reformer har vi styrket pasientenes rettigheter, steg for steg. Du kan selv velge hvilket sykehus du ønsker å behandles på. Har du en sykdom som tilfredsstiller kriteriene for såkalt prioritert helsehjelp, får du en lovnad om hvor raskt du skal behandles. Dersom denne fristen overskrides, kan du reise hvor du vil for å «kjøpe» behandlingen – staten, dvs. det sykehuset du er vurdert ved, betaler. Alle disse rettighetene er, isolert sett, vel overveide og har bred politisk og folkelig støtte. Vi vil ha det slik.

Parallelt med at vi har verdens beste pasientrettigheter – for alle - har vi også innvilget omfattende rettigheter og goder for oss som arbeider i helsetjenesten. Lønnsnivået er høyt, og ingen skal arbeide mer enn hver tredje helg, arbeidsukene skal aldri overskride et visst antall timer, og nattarbeid gir betydelig reduksjon i forhold til antallet timer som kreves for full stilling. Delte vakter for å tilpasse seg aktivitetstoppene i sykehusene er ikke lovlig, og ingen arbeider så lange vakter som mange av våre naboland forventer. Kompensasjon for sykefravær, svangerskapspermisjon og liknende er i verdenstoppen. Vi ønsker å integrere flest mulig i arbeidslivet, også om funksjonsevnen ikke er hundre prosent, hele folket i arbeid. Og vi ønsker å legge til rette for at så få som mulig skal ha deltidsstilling om de ønsker å arbeide fullt. Også disse rettighetene er, isolert sett, vel overveide og har bred politisk og folkelig støtte. Vi vil ha det slik.

Samtidig ønsker vi i Norge å være best. Vi vil ha et effektivt offentlig tjenesteapparat, også innen helse. Vi måler antallet pasienter per lege, antallet sykehussenger per innbygger, antallet sykepleiere per sykehusseng osv. I det ene øyeblikket er vi stolte over å bruke mest penger per innbygger på helsetjenester, for så i neste øyeblikk å være flaue over hvor lite vi får ut av denne satsingen. Avhengig av ståsted, politisk farge og ideologi fremsettes ulike løsningsforslag; mer privatisering eller mindre privatisering; større sykehus eller mindre sykehus; mer til høyspesialiserte tjenester eller mer til vanlig omsorg; mer faglig styring eller mer politisk styring. Mer konkurranse eller mer samarbeid. Og så videre. Den nye helseministerens ønske om å sette samhandlingen mellom sykehus og primærhelsetjeneste under lupen, er en viktig satsing for å heve kvalitet og effektivitet. Vi bidrar gjerne.

Men det underliggende hoveddilemmaet er likevel nesten urørt og må sannsynligvis også fokuseres. Det blir vanskeligere og vanskeligere å binde sammen alle rettighetene vi har innvilget oss og vært enige om. Behovet for en grundig debatt om nivå og innretning på pasientrettigheter og arbeidstakerrettigheter kommer nærmere og nærmere, om vi ikke kategorisk stikker hodet i sanden og håper at stadig mer olje skal komme oss til unnsetning. Så langt har vi blitt godt hjulpet, vi skal medgi det. Nesten hver gang vi som nasjon har stukket hodet i sanden, har vi funnet mer olje. Og vi tror det er fordi vi fortjener det.

Hvorfor skriver vi om alt dette? Fordi vi ikke er motivert for omstillinger i helsetjenesten og bare vil ha verden rundt oss til å forstå det? Nei, faktisk ikke, snarere tvert imot. Vi tror nemlig det er mulig å få veldig mange gode intensjoner for pasienter og arbeidstakere til å møtes, gjennom aktiv omstilling og kontinuerlig forbedringsarbeid. Vi tror det er mulig å videreutvikle en helsetjeneste med høy faglig kvalitet og stor tilfredshet for alle parter. Men vi må diskutere hva som er veldig viktig og hva som er litt mindre viktig. Vi må erkjenne at de kryssende interessene ikke kan utvides i alle retninger.

Om vi kontinuerlig luller oss inn i en tro på at utviklingen bare kan fortsette og fortsette, ødelegger vi velferdsstatens grunntanke om likhet og rettferdighet. Om vi tror utvikling først og fremst skal skje gjennom utvidelser av rettigheter for alle parter uten tanke på at dette har kostnader, kaster vi blår i øynene på hverandre. Vi innvilger oss mer enn vi kan tilby våre barn, og mer enn de aller fleste av jordens øvrige beboere kan drømme om. Kanskje kan man fortsatt vinne noen stortingsvalg uten å erkjenne faktum. Men vi tror ikke barnebarna våre vil være stolte av det. Om vi fortsetter en utvikling der vi innvilger oss dagens tjenestenivå inn i eldrebølgens tidsalder, gjør vi oss dessuten avhengige av en arbeidsinnvandring som truer velferden i mange fattige land. Er det i tråd med velferdsstatens grunnidé? Eller gjelder idealismen bare innenfor landets grenser? Verden har sett storkonflikter på svakere grunnlag enn dette. Vil vi ha det slik?

Først når vi erkjenner at vi må moderere utviklingen, kan vi få en omfattende og høyst betimelig diskusjon om hvordan vi sammen kan videreutvikle en velferdsstat og en helsetjeneste der forventningene er mer realistiske, valgene tydeligere og rammene mer omforente. Kanskje er det først og fremst det vi fortjener.