Velferdsstatens tause portvoktere

«Nivået på inntekt alene kan ikke avgjøre hvem som har behov for sosialhjelp.»

Fattigdom i Norge har mange årsaker. Medias bilde av sosialklienter som rusmisbrukere, innvandrere og trygdede med for lav inntekt er ufullstendig. Mennesker fra ulike samfunnsgrupper kommer i kontakt med sosialtjenesten. Mange befinner seg i en gråsone, med diffuse hjelpebehov som er vanskelige å definere. Flere har store forbrukslån, kjøpekort, overtrekk på konto, bøter og regninger til inkasso. Andre er ikke motivert til å arbeide fordi tilgjengelige jobber gir for dårlig uttelling økonomisk og sosialt. Lavlønnsarbeid som knapt gir råd til en hybel og lite ferie og fritid, er for en del innvandrere en hindring for å inngå ekteskap og bevare kontakt med familie og slekt ut ifra egne kulturelle tradisjoner.

Felles for mange er opplevelsen av at sosialtjenesten ikke yter hjelp til viktige behov. De opplever det som diskriminerende å bare få godkjent utgifter til livsopphold og bolig etter en nøktern og rimelig standard. Å få hjelp til å inngå en nedbetalingsavtale med kreditorene hvor de ved å arbeide og leve nøkternt betaler så mye som mulig over 5- 7 år mot å få slettet resten av gjelden, er ikke nok. Å ta lavlønnsarbeid oppleves som destruktivt. Mange kjenner sine rettigheter, men ikke sine plikter etter loven. De mener, og kanskje med rette, at de ikke har noen spesielle problemer. En del sosialhjelpssøkeres hjelpebehov skyldes den sterke koblingen mellom selvrealisering og materielt forbruk i dagens samfunn. For andre skyldes manglende selvhjulpenhet at de har andre verdier og normer enn de som ligger til grunn for dagens velferdspolitikk.

Lov om sosiale tjenester forsøker å integrere to ulike sett av verdier. På den ene siden skal hjelpen som gis bidra til selvhjulpenhet. Under ligger et velferdspolitisk syn på arbeid som middel til selvrealisering og sosial integrasjon. På den annen side bygger loven også på prinsippet om at folk skal sikres et «forsvarlig livsopphold», noe som i praksis ofte forstås som de goder som flertallet i samfunnet har. Hvilke goder flertallet vektlegger, uttrykkes gjennom kommersielle budskap om at kjøp av stadig nye varer og tjenester fremmer selvrealisering og sosial anerkjennelse. Praktiseringen av loven blir derfor en balansegang mellom to ulike hensyn, samt en kontinuerlig tilpasning til samfunnsverdier og individuelle behov.

Offentlig snakkes det om å bekjempe fattigdom. Hovedbudskapet er at de fattige må få flere midler å leve for. Når journalister beskriver enkeltpersoners nød, vinkles denne sjelden fra flere synsvinkler. Ofte legges ansvaret på sosialtjenesten, som beskyldes for ikke å se de fattiges behov, og for å møte de fattige på en nedverdigende måte. Politikere går sjelden ut i media med klare synspunkter på hvilke behov som ikke skal dekkes av det offentlige. Men uoffisielt mener mange at det gis for mye sosialhjelp og stilles for få krav til sosialhjelpssøkere. Sammen oppsummerer disse to budskapene hovedkritikken mot sosialtjenesten. De virkelig trengende får ikke nok sosialhjelp, og sosialhjelpen går i for stor grad til dem som burde klart seg foruten.

Dagens offentlige diskurs om fattigdom er urovekkende. Sosialtjenesten gjøres til syndebukk for fattigdommens uløste sosiale dilemmaer. Mange av de problemstillinger sosialtjenesten møter blir ikke tilstrekkelig presentert i en større offentlig sammenheng. Resultatet blir at sosionomene fatter mange avgjørelser ut ifra personlige holdninger og verdier, på et dårlig demokratisk grunnlag.

Hvilke verdier legges til grunn ved vurderingen av behovet for sosialhjelp? Sosionomene har 3-årig høyskoleutdanning, men blir regnet som en av samfunnets lavlønnsgrupper. De har tidligere vært kjent for å være mer opptatt av idealisme enn av materialisme. Det å gjøre samfunnsnyttig og godt arbeid er fremdeles et viktig middel til selvrealisering i seg selv for mange sosionomer.

Stadig flere som tjener like mye eller mer enn sosionomene, søker supplerende sosialhjelp på grunn av forbruksgjeld. Deres selvrespekt og sosiale status synes knyttet til det å oppnå eller bevare en høyest mulig standard på forbruksvarer og tjenester. Andre igjen søker sosialhjelp fordi de opplever større valgfrihet og flere sosiale muligheter ved kun å leve av sosialhjelp.

Det krever mye erfaring og evne til dialog og refleksjon for en sosionom å avgjøre hvorvidt andre trenger flere midler enn henne selv for å oppnå en tilfredsstillende livskvalitet. Eller trenger hjelp på premisser som fraviker kravene om arbeid og selvhjulpenhet for å oppnå bedre selvrealisering. Spørsmål sosionomer ofte stiller seg, er hvordan klare å være solidariske og bevare og formidle tro på endring, når klientenes ønsker fremstår som «kravstore» i forhold til egne verdier. Hva er tilfredsstillende nivå og formål for sosialhjelpen og hvor mye ansvar for behovsoppfyllelse er det rimelig å legge på sosialhjelpssøkerene selv?

Sosionomene bruker stadig mer tid på å gi råd om hva slags jobber sosialhjelpssøkere kan oppnå, hva slags livsstil, varer og tjenester de ikke har råd til og hva som er deres plikter etter loven. Det er ikke lett å nå fram med budskapet om at det er bedre å ta seg jobb i butikk eller barnehage, bo usentralt og unnvære skinnsalong, PC med Internett og bil, enn å ta opp forbruksgjeld og håpe på en bedre betalt jobb. Eller at det er bedre å tenke på barnas fremtid i det norske samfunnet fremfor å prioritere tilknytning til opphavslandets kultur og verdier. Dette er ikke enkelt å formidle uten å nøre opp om sosialhjelpssøkeres følelse av å bli nedvurdert fordi de må klare seg med færre forbruksgoder enn den mer velstående del av befolkningen.

Hverken fattigdom, livskvalitet eller «forsvarlig levestandard» kan defineres ut fra inntekt alene. Behovet for sosialhjelp må ikke bare forstås som for lite penger til å dekke primærbehov som mat, klær og bolig. Behovet må også sees i lys av at mange opplever anskaffelse av stadig nye varer og tjenester som nødvendig for å oppnå sosial deltakelse og anerkjennelse. Det må også forstås ut fra behovene til dem som opplever at forsørgelse gjennom deltakelse i arbeidslivet gir for dårlige muligheter til sosial deltakelse og anerkjennelse ut ifra egne verdier. Hva skal nivået og betingelsene for sosialhjelp være overfor disse gruppene?

Sosionomenes vurderinger må til dels baseres på verdier og normer om hva som er godt, rettferdig, tilstrekkelig og hensiktsmessig. Men disse må være under kontinuerlig debatt og speile et bredest mulig lag av befolkningen. Forsvarlig skjønnsutøvelse avhenger av at sosialhjelpssøkeres ulike behov kommer mer representativt fram. Vi må våge å ta debatten om hvor omfattende den enkeltes rett til offentlig forsørgelse skal være og under hvilke vilkår. Her har journalister, sosialhjelpssøkere, sosionomer, politikere og alle andre et ansvar.