Den norske (og nordiske) velferdsmodellen, som er blitt et internasjonalt begrep, er under avvikling. Det har pågått i lengre tid i Sverige. I Danmark kalles det en forfallshistorie, og i Norge er vi på full fart etter. Dette skyldes ikke, som mange tror: eldrebølgen, trygdebølgen, innvandrerbølgen, eller om velferden er bærekraftig. Det skyldes rett og slett at vi er i ferd med å forlate de grunnleggende verdiene som vår velferdsmodell er bygget på etter krigen.

Verdiene i modellen handler om: solidaritet, fellesskap, likhet og frihet, demokrati, rettferdighet og omfordeling. Og kjennetegnene handler om: offentlig ansvar, skattefinansiering, universelle ordninger, tillit, legitimitet og sosial likhet. I tillegg er trepartssamarbeidet mellom partene i arbeidslivet og staten en av bærebjelkene i vår velferdsmodell.

Det er det solidariske og universelle velferdssamfunnet som er kjernen i fortellingen om det moderne Norge, hvor felleskapet og offentlig ansvar er en viktig forutsetning. Det er dette samfunnssystemet som har gjort Norge til verdens beste land å bo i. Det skyldes også et viktig velferdspolitisk mål om å redusere økonomiske og sosiale forskjeller, som vår nåværende regjering er motstander av. I dag ser vi at vår velferdsmodell gradvis blir demontert, fordi samfunnsutviklingen baserer seg på andre verdier og mål. Vi er i ferd med å gå fra en velferdsstat og over i en konkurransestat.