Velforløste vyer

Strålende på ny fra en av jazzens fineste storbandstemmer.

Petter Wettre Petter Wettre overbeviser i sin egen «A Love Supreme». CD: Maria Schneider (46) sanket Årets jazzplate-trofeer (Grammy, Down Beat m.m.) i 2005 for den praktfulle «In The Garden». Lite vil det overraske om hennes nye «Sky Blue» skaffer mer hyllepryd til heimen, for nok en gang har hun signert et overflødighetshorn av en ensembleplate som både fryder, utfordrer og imponerer.

MED SITT ELITEORKESTER på 17 pluss faste gjester som trekkspiller Gary Versace og sanger Luciana Souza rår den amerikanske komponisten/arrangøren over svære musikalske ressurser, og starter fanfareaktig popvakkert med «The Pretty Road» der trompeter Ingrid Jensen fort får soloskinne mykt og varmt over den fargerikt spunnede orkesterveven. Peru-inspirerte «Aires de Lando» er klarinettist Scott Robinsons mesterstykke, der han i en rytmisk labyrint av en melodi formidler både melankoli og oppstemthet med samme forbløffende teknikk og kreative kraft. I den stemningsfulle meditasjonen «Rich’s Piece» er det tenorist Rich Perrystur til å sveve over klangmasser som er Maria Schneider og ingen annens, mens fuglesymfonien «Cerulean Skies» er en i partier 6/4-gyngende, nydelig oppbygd lovsang inspirert av fugleliv fra tropisk regnskog til New Yorks Central Park, og med noen ganske frittflygende fugler – saksofonistene Donny McCaslin og Charles Pillow samt Versace og Souza – nebbsterkt med i koret. Sopransaksofonist Steve Wilson tar den avsluttende tittelballaden vakkert i mål, på en CD som bare er tilgjengelig via nettet, enten som CD pr. postordre eller som nedlasting av filer, og som i likhet med forgjengeren befester Maria Schneiders posisjon som en av de mest tilgjengelige og samtidig kompromissløst originale stemmene i samtidas jazz.

NÅR SAKSOFONIST Petter Wettre i disse dager runder 40, markerer han det ved blant annet å utgi den første av to høstplater, «Fountain of Youth». Han er ikke snau heller, for denne suiten for akustisk kvartett er i såpass stor grad en «A Love Supreme»-parafrase at den inviterer til sammenlikning med selve monumentalverket i moderne, ekspressiv jazz. Når Wettres musikalske filosoferinger over ungdomskilden likevel ikke er en flau kopi, skyldes det først og fremst hans formidable tenorspill med en rik, vakker og riftfri tone som ikke er påfallende coltranesk i klangen (e). Dernest hjelper det godt at pianist Erlend Slettevoll, kontrabassist Jonas Westergaard og trommeslager Anders Mogensen så helhjertet går inn i musikken at den tilkjemper seg et egenuttrykk, selv om bruset fra inspirasjonskilden nesten hele veien klinger med.

SOM COLTRANE har Wettre valgt enkeltord fra eksistensiell søking som titler for sine fire satser. Å hylle ungdommelig åpenhet og livsmot og fri det fra kroppens aldring og forfall, og å erkjenne skjønnheten og visdommen i levd liv, synes å være tema, presentert fasevis i satsene «Discovering», «Absorbing», «Experiencing» og «Understanding». Etter en innledende, stemningssettende trommesolo, drar han opp en melodi som minner sterkt om «Resolution», «annensatsen» fra «A Love Supreme», og Slettevolls akkorder og Westergaard/Mogensens uopphørlige, mørke driv gir ham oppdrift å utfolde seg på. Med det er også uttrykket for resten av de om lag 44 minuttene langt på vei definert, bortsett fra et par fremragende soloer og noen forbløffende komp-prestasjoner fra Slettevoll, går Wettre i spiss for sin egen ekspedisjon, og forløser sitt ambisiøse sujett med så mye teknikk, kreativitet og skjær råkraft i nyanserikt samspill at det hører hjemme på Joshua Redman/Michael Brecker-hylla. Med sikker hånd styrer han musikken gjennom de ulike stemningsleiene, og når siste tone dør ut, viker den for en stillhet som rommer ekkoet av et mettende og djervt tenkt verk som umiddelbart har skapt sin egen nisje i den delen av norsk jazz som mest entydig er tuftet på den amerikanske originalen.