NOBELPRIS: Nobelprisen i økonomi går til Angus Deaton, en solid økonom som jobber med de relevante og store spørsmålene. AFP PHOTO / JONATHAN NACKSTRAND
NOBELPRIS: Nobelprisen i økonomi går til Angus Deaton, en solid økonom som jobber med de relevante og store spørsmålene. AFP PHOTO / JONATHAN NACKSTRANDVis mer

Velfortjent nobelpris i økonomi

Angus Deaton mottar velfortjent nobelpris i økonomi for sitt arbeid innen forbruk, velferd og fattigdom.

Kommentar

Årets nobelpris i økonomi til Princeton-professor Angus Deaton er en anerkjennelse av forskning på fattigdom og økonomisk utvikling spesielt og grundig, empirisk forskning generelt.

Nobelprisen i økonomi, eller som den egentlig heter: Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel, er den eneste av prisene som ikke var nevnt i Alfred Nobels testamentet. Den ble opprettet av Sveriges sentralbank, Sveriges Riksbank, i 1969 og deles også ut av denne.

Økonomiprisen er da også den mest omdiskuterte. Flere kritikere har reagert på at den gir økonomifaget mer heder enn det fortjener.

Årets pris er imidlertid en pris som virkelig viser økonomifaget fra sin beste side, og gjør årets sterkeste kritikere, Bo Rothstein og Joris Luyendijk, til skamme.

(For en solid tilbakevisning av Luyendjiks kritikk på mer generell basis, les artikkelen til Noah Smith.)

Det var da også få kritiske røster å høre da prisvinneren ble annonsert klokka ett mandag.

Den kjente økonomen Justin Wolfers skrev på Twitter: «Virkelig en flott pris til en fantastisk økonom. Angus er en av de dypeste og vanskeligst å blidgjøre-økonomene jeg kjenner.»

Deaton har da også figurert listene over potensielle vinnere i flere år allerede. Om noe reagerte flere på at Tony Atkinson, som har jobbet grundig med de samme temaene, ikke fikk dele prisen med ham.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Princeton-økonomen har i en årrekke forsket på forbruk, velferd og fattigdom, eller som kjendis-økonomen Tyler Cowen oppsummerer det: Han har forsøkt «å forstå hva økonomisk framgang virkelig handler om».

De siste åra er Deaton mest kjent for sitt arbeid innen utviklingsøkonomi.

I boka The Great Escape: Health, Wealth, and the Origins of Inequality fra 2013 viser han betydningen av økonomisk vekst for å redusere fattigdom. Her kommer han også med en bitende bistandskritikk.

Bistandskritiker I likhet med en rekke andre framtredende økonomer og statsvitere, som Francis Fukuyama, Douglas North, Daron Acemoglu og James Robinson (for å nevne noen), er Deaton opptatt av institusjonenes betydning.

Han mener bistand svekker myndighetene i mottakerlandenes insentiv til å skape gode, inkluderende institusjoner til det beste for innbyggerne:

«Slike myndigheter trenger ingen kontrakt med deres borgere, ingen nasjonalforsamling og ikke noe skatteinnkrevingssystem.»

Han er også skeptisk til det å gi kontanter rett til innbyggerne, et tiltak som er foretrukket av effektive altruister for dets store effekt for å redusere fattigdom.

I teorien er Deaton enig. Han framhever at vi bare trenger å gi litt over en krone per voksen i den rike verden for å få alle over en global fattigdomsgrense på en dollar per dag. «Men fattige folk trenger politiske institusjoner for å leve bedre liv».

Hans harde konklusjon er: «Bistand undergraver hva fattige mennesker trenger mest: et effektivt styresett som jobber med dem for i dag og i morgen.»

Betydningen av gode data Deaton er likevel ikke noen ideolog. Hans økonomifaglige arbeid er først og fremst rettet mot å samle gode data, og lage gode mål for å kunne sammenlikne levestandarder på tvers av land og over tid. Vår forståelse av verden blir ikke bedre enn analysen av de dataene vi samler inn.

Arbeidet med å samle data og gjøre dem sammenliknbare har gått som en rød tråd gjennom hans virke. Deaton har blant annet jobbet med Verdensbanken for å lage prisindekser for samtlige land som måler varer og tjenester.

Deaton er en forsker som ønsker å se forbi de enkle teoretiske og overordna sammenhengene og studere hvordan folk faktisk agerer, uten at det blir så detaljert at vi ikke blir stort klokere enn å påvise at alle mennesker er like, men likevel ulike.

Etterspørselssystem mellom skogen og trærne Allerede hans tidligere arbeider, sammen med John Muellbauer, handlet om å lage et «etterspørselssystem» som tar høyde for at forbrukernes etterspørsel etter ulike goder er ulike, men likevel gir en meningsfull sammenstilling av disse.

Som priskomiteen skriver i sin begrunnelse: «Utfordringen var å bygge et system som var tilstrekkelig generelt til å gi et riktig bilde av etterspørselsen i samfunnet, men altså enkelt nok til å bli anslått ved hjelp av statistikk.» (se pdf)

Deaton og Muellbauers løsning var en modell, kalt Almost Ideal Demand System. Den er fortsatt er et standardverktøy som økonomer bruker til å forstå forbrukeratferd 35 år etter de presenterte den i American Economic Review.

Den faktiske, og ikke den representative, forbruker At det er individer som betyr noe, gjør seg også gjeldende i arbeidene om forholdet mellom forbruk og inntekt. Deatons empiriske arbeider sådde alvorlig tvil om teoriene til Milton Friedman og Franco Modigliani om hvordan rasjonelle aktører utjevner forbruket etter forventninger om variasjoner i inntekt over livsløpet.

Framfor å studere den «representative forbruker», hvis forbruk ble antatt å variere med endringer i inntekten på samfunnsnivå, studerte Deaton faktiske forbruksmønstre for ulike grupper.

Han viste at siden individer endringer i økonomien på virker folk ulikt, og siden ulike grupper har ulik tilgang på kreditt, er den representative forbruker en dårlig modell for å si noe om virkelige menneskers atferd.

Empirisk vending innen utviklingsøkonomi Også arbeidet innen utviklingsøkonomi, som er det tredje området han får prisen for, har han bidratt med viktige nyvinninger.

Fra å være et felt som på 1980-tallet i all hovedsak var teoretisk, og der det var empirisk var det basert på aggregerte data fra nasjonale registere, er utviklingsøkonomi nå et av de heteste og empirisk orienterte områdene i økonomifaget.

Priskomiteen trekker spesielt fram Deatons arbeid for å forstå hvordan fattigdomsfeller virker.

Det var lenge antatt at land kunne bli sittende fast i fattigdomsfeller. Hvis lavinntekt førte til at innbyggerne fikk i seg for lite næring, kunne det svekke deres produktive kapasitet, noe som forhindret dem fra å tjene mer og dermed fortsette å spise dårlig.

Deaton viste imidlertid i empiriske arbeider at sammenhengen ikke gikk begge veier. Dårlig kosthold var en konsekvens av dårlig økonomi, ikke motsatt.

Deaton har også, ved hjelp av smart bruk av husholdningenes forbruksdata, studert kjønnsdiskriminering innad i familien.

Ved å studere hvordan forbruket av «voksenvarer» som klær til de voksne, tobakk og alkohol endrer seg når barn kommer til verden — og ved å se om forbruket endrer seg ved om det er et jente- eller guttebarn — fant Deaton at det ikke var noen slik diskriminering å spore. Seinere har man imidlertid funnet klare tegn på at gutter favoriseres.

Kritiker av eksperimenter De seinere år har Deaton gjort seg kjent som en kritiker av den nye foretrukne metoden til mange utviklingsøkonomer, nemlig randomiserte eller naturlige eksperimenter.

Randomiserte eksperimenter er gullstandarden innen medisinen, og er god fordi den gjør det mulig å si noe sikrere om hvilke sammenhenger som faktisk skyldes at X påvirker Y, og ikke bare er en samvariasjon mellom dem. Å avklare årsakssammenhenger er et av de mest grunnleggende problemene i samfunnsvitenskap, så bruken av disse har gitt ny giv i faget.

Deaton er imidlertid kritisk av flere grunner (se pdf).

Eksperimenter er gode på å isolere årsakssammenhenger, men hvis vi ikke forstår omstendighetens betydning for resultatet, er det uklart hvordan vi kan bruke funnene til å si noe mer generelt om virkningen av X på Y.

Kanskje virker det å gi kontanter til fattige noen steder, for eksempel på grunn av et relativt fungerende marked, mens det ikke fungerer andre steder hvor omstendighetene er annerledes.

For det andre gir eksperimenter oss innsikt i hva som fungerer, og kanskje hvor effektivt et virkemiddel er, men det gir oss ikke nødvendigvis innsikt i hvorfor det fungerer. En må derfor ikke bare være opptatt av effekten i eksperimentene, sier Deaton, men også bruke og utvikle teori for å si noe om mekanismene som er spill.

Et tredje problem med eksperimenter er at de kan gi en unødig innsnevring av forskernes forskningsspørsmål. Hvis det blir slik at økonomer bare studerer det som kan randomiseres, vil det være en hel rekke viktige forskningsspørsmål som står ubesvart.

Som blant andre Angus Deaton har vist gjennom en årrekke er det ikke mangel på hvilke interessante funn du kan finne, hvis du bare jobber grundig nok med dataene og bruker de på kreativt nok vis.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook