Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Velfungerende melodrama

Filmversjonen av bestselgeren er en tåreperse, men også en film med melodramatiske svakheter.

FILM: Du skal ha stått med hodet godt stukket ned i sanden hvis Khaled Hosseinis debutroman «Drageløperen» har gått deg hus forbi. Boka har solgt nærmere ti millioner eksemplarer på verdensbasis, og i overkant av 225 000 her hjemme. Den har på mange måter gjort for Midtøsten og Afghanistan det Karen Blixens «Den afrikanske farm» gjorde for Afrika og Kenya en gang på 30-tallet: Ført det eksotiske litt nærmere.

Vi snakker her om et velfungerende melodrama, der skyld, soning, atskillelse og gjensyn er blant ingrediensene. Samtidig oppleves filmen akkurat annerledes nok til at den føles ny og interessant. Og resultatet er en tåredryppende og spennende historie for dem som velvillig lar seg rive med av klassiske virkemidler.

Skjebnen bestemmer

Historien er todelt og tar oss først til Afghanistan på begynnelsen av 1970-tallet, til ungguttene Amir og Hassan. Amir er sønn av en afghansk intellektuell og rikmann, og Hassan er sønn av familiens vaktmester. Til tross for klasseskillet er de to guttene bestevenner. Men noe opprivende skjer mellom dem, og da Sovjetunionen invaderer landet, flykter Amir og faren hans til Amerika, mens Hassan og faren blir igjen hjemme.

Del to tar oss til California anno 2000, og vi møter Amir som ung mann og amerikaner. Snart viser det seg at det er vanskelig å forlate egen historie. For å si det med kioskromanlingo: Skjebnen vil det slik at Amirs og Hassans veier krysses nok en gang…

Ensidig beskrivelse

Historiens todeling har både positive og negative sider. Filmens første del er filmens desidert mest rørende. Barneskuespillerne gjør glitrende arbeid, og noen av scenene dem imellom setter virkelig fart i tåreproduksjonen. Her får vi også se et annerledes Afghanistan, der turister går i gatene, der naturen er blomstrende og der det er rom for flere trosretninger og kulturer.

Del to er enklere. Skuespillet er ikke like overbevisende og historien føles mer platt. Filmens klimaks, der Amir vender tilbake til røttene, er også filmens svakeste. Talibansoldatene framstilles konsekvent som monstre. Et generelt trekk ved filmen er for øvrig at den beskriver en sort/hvitt-verden. Noe som kanskje styrker dramaet, men som svekker troverdigheten.

Gjennomarbeidet

Sveitsiske Marc Forster har med filmer som «Monsters Ball» og «Stranger than Fiction» vist seg som en meget habil filmskaper, og han håndterer også dette temaet med respekt. Språket går hovedsakelig på dari, et kvalitetstegn, da regissøren lett kunne falt for fristelsen og latt samtlige prate engelsk med orientalsk aksent. Scenografien er godt gjennomarbeidet og filmen er blant annet spilt inn i Kashgar i Kina. Dette bidrar til at man både før og etter Sovjet-invasjonen virkelig føler at man er til stede i «Sentral-Asias veikryss».

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media