Radikaliserte velgere avgjør valget om en uke:

Velgerne er på straffetokt

En statsminister som stiller kabinettsspørsmål i egen regjering. Et Ap som har mistet seg selv og et Sp som funkler. Norsk politikk er ikke som før, skriver John O. Egeland.

MUNTERT AVBREKK: AP-leder Jonas Gahr Støre og SP-leder Trygve Slagsvold Vedum ler og klapper etter at Petter Pilgaard drakk opp råmelken de nettopp hadde melket fra kua. De tre deltok i en melkekonkurranse under Dyrskun i Seljord. Foto: Tore Meek / NTB scanpix
MUNTERT AVBREKK: AP-leder Jonas Gahr Støre og SP-leder Trygve Slagsvold Vedum ler og klapper etter at Petter Pilgaard drakk opp råmelken de nettopp hadde melket fra kua. De tre deltok i en melkekonkurranse under Dyrskun i Seljord. Foto: Tore Meek / NTB scanpixVis mer
Kommentar

Det er ei uke igjen til valget og folket er på straffetokt. Tilliten til historiske styringspartier som Høyre, Venstre og Arbeiderpartiet er svekket. Flere velgere samler seg om partier med skarpere budskap som Senterpartiet, MDG, SV og Rødt. Også Frp merker at framgangen er rundt hjørnet. Valget på mandag handler om å velge representanter til kommunestyrer og fylkesting. Mange steder vil helt lokale spørsmål avgjøre utfallet. Samtidig finnes kraftfulle understrømmer som former det politiske landskapet i et lengre perspektiv. Først litt om hvor partiene står ei uke før valget.

Høyre beveger seg sidelengs og nedover på meningsmålingene. At Erna Solberg stilte kabinettsspørsmål i sin egen regjering på en pressekonferanse, er noe nytt i vår politiske historie. I strevet med å holde sammen sprikende staur i regjeringen, er Høyres politikk blitt lite synlig. Den er nå sentrert i Ernas person.

STØRE: Folk er ikke redde for å si sin mening om Arbeiderpartiets leder. Video: Christian Wehus. Vis mer

Internt i ledelsen og stortingsgruppa er Venstre meget godt fornøyd med innsats og resultat i bompengeforliket. Det blir nok tyngre å selge dette mangetydige kompromisset i velgermarkedet. Viktigst er at partiet har valgt en allianse med to sterke høyrepartier det ikke kan hamle opp med.

De siste ukene har KrF beveget seg (på meningsmålingene) fra dødsskyggens dal til et platå der det så vidt er lys. Men det er lite partiet får til, og abortseieren er typisk i så måte. De spor KrF setter etter seg er som regel historiens bremsespor.

Frp har våknet til liv etter at bompenger ga partiet et lammende elektrisk støt. Partiet er ikke lenger i fall. Bompengene var et varsel om hvor sårbart Frp er når innvandring ikke er høyt på den politiske dagsorden.

Arbeiderpartiet strever med å finne seg selv og velgerne. Mange vil ha det til at det handler om personen Jonas Gahr Støre. Det er et typisk blindspor. Arbeiderpartiet bygger på en bred folkelig allianse som har gått i oppløsning. Partiet kaver med å redde restene og finne noe nytt. Ap framstår ikke som et tydelig alternativ til regjeringspartiene.

Miljøpartiet gjør saftige innhogg blant velgerne, særlig i de store byene. Klarer partiet å utvikle og bre ut sin politiske plattform, vil det bli en faktor å regne med i framtida.

Senterpartiet er valgets stjerne og ligger mange steder an til å doble sin oppslutning. Den populistiske bølgen i Norge ble aldri noen hjelp for ytre høyre som ellers i Europa. Hos oss er det distriktsoppgjøret som gjelder.

De to venstrepartiene SV og Rødt vil begge få gode valgresultater, i takt med polariseringen. Likevel begynner det å bli trangt i den politiske femkanten Ap, Sp, MDG, SV og Rødt. Blid idyll vil i framtida bli avløst av skarpere konkurranse om velgerne.

Det mest markante trekket blant velgerne er radikalisering. De krever klarere svar på viktige – og komplekse – spørsmål. Styringspartienes politiske form – den seige og langvarige utmeislingen av kompromisser – blir møtt med økende utålmodighet. Det handler ikke om noen mistillit til demokratiet. Snarere en opplevelse av at den øvrige samfunnsutviklingen har et langt raskere tempo og tyngre virkning enn før. Og at de politiske institusjonene ikke klarer å følge med.

Teknologi er et eksempel på det. På et par tiår er hele den politiske kommunikasjonen og store deler av økonomien totalt forvandlet. Politikerne løper etter og prøver å finne svar som bl.a. gjelder personvern og skattlegging av de globale gigantene.

Det har dessuten kommet ny tyngde inn i kampen om miljø- og klima. Ungdommen har en helt annen utålmodighet når det gjelder å finne løsninger, og vil akseptere sterkere inngrep i den personlige friheten og i næringslivet. Det vil utfordre sterke økonomiske krefter som ikke er vant til å la seg styre. F.eks. vil det bli svært krevende å finne løsninger når det gjelder norsk olje og gass som er samlende i befolkningen.

Opprøret i Nord-Norge og andre distrikter handler om likebehandling når det gjelder infrastruktur, undervisning og helse. Reaksjonene kommer fordi markedsorienteringen av offentlige oppgaver nå begynner å svi. Gjennom mange år er det overført stadig mer beslutningsmakt til etater utenfor direkte politisk styring. Disse er pålagt rammebetingelser og budsjetter som tvinger fram sentralisering. Vi ser det bl.a. i helsevesenet, høyere utdanning, i skattevesenet og i politiet. Dette utfordrer folks rettferdighetssans og forståelse av det norske systemet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.