I likhet med de fleste norske velgere har jeg aldri vært medlem av et politisk parti. Men i motsetning til velgere flest, blir jeg jevnlig spurt om jeg er det. Siden jeg bor i Norge kan jeg heldigvis la være å svare, for det er mange partier å velge mellom.
Også når det gjelder politikk, er Norge et rikt og raust land.
Hadde jeg bodd i USA, ville det ikke vært tvil om at jeg var demokrat. Hadde jeg bodd i Storbritannia, hadde jeg vel stemt Labour eller LibDem. I Frankrike hadde jeg heller ikke hatt mye valg. Men hvor fornøyd ville jeg egentlig vært med å ha bare to partier å velge mellom? Med at to mektige partiorganisasjoner og deres økonomiske støttespillere, i praksis hadde forutbestemt mine valg og overlatt til meg å krysse av på valgseddelen? Ikke veldig.
Den amerikanske forfatteren og kommentatoren Anne Applebaum, som denne uka var i Oslo som gjest hos Oslo Freedom Forum og Civita, mener det tradisjonelle partisystemet er gått ut på dato. Langt mer alvorlig, hun mener det er systemet som har bidratt til å skape en demokratisk krise og må reformeres for å løse den. Gjelder det også i Norge?
Europeere begynner å bli slitne etter år i konstant beredskap. Finanskrise, flyktningkrise, terroranslag, høyrepopulisme, Brexit. Det er som vi til enhver tid er bare ett valg unna politisk sammenbrudd og slutten på det liberale hegemoni som har gitt oss vekst og fremskritt i hele etterkrigstida. Hvordan politikerne har klart å rote det til, er ikke et mysterium. Hvorfor fikse et system som har virket til nå og gir dem alle mulig fordeler?
Applebaum er ikke alene om å spørre om det er måten politikerne velges på som skaper mistillit. Hun er opptatt av at udemokratiske krefter utnytter tillitskrisen, og at velgerne faller for illiberale alternativer, så lenge de ikke tilhører den såkalte eliten. Anti-establishment er blitt en overordnet politisk drivkraft.
Når de fleste politikere snakker om det politiske klimaet som ryster europeiske institusjoner, nekter de likevel for at utviklingen er menneskeskapt. I hvert fall ikke skapt av mennesker som dem. Høyrepopulisme er nærmest som en hundreårsbølge man ikke kan beskytte seg mot. Man må bare stikke fingeren i diken og håpe den holder til bølgen ebber ut.
Men en mer plausibel forklaring til at velgerne tar feil, eller ikke skjønner sitt eget beste, er at de etablerte politikerne er i utakt med velgerne. De styres av små klikker og blir seg selv nok. De representerer ikke lenger det brede folket. Dette er selvfølgelig den mest grunnleggende populistisk ideen som stadig må undersøkes, ikke minst for å hindre fremveksten av ekstremisme.
Anne Applebaum sikter nok først og fremst til land som er mer klassedelt enn Norge og i praksis har et topartisystem, som USA, Storbritannia og Frankrike, og til valgsystemer som gjør det bortimot umulig for nye partier å etablere seg. I de to første landene har likevel uavhengige kandidater presset seg fram, i USA helt inn i Det hvite hus; i Frankrike endte man som kjent med en president fra et helt nytt parti, mens de to dominerende partiene ikke en gang var med til finalen.
Den konservative franske kandidaten slo ut med armene og sa; hvorfor skal jeg straffes for det som har vært vanlig praksis i årevis? Nettopp. Begeret er fullt og flommer over.
Det er her vi ser slektskapet mellom sammenbruddet i amerikansk og europeisk politikk; velgerne protesterer ved å stemme mot kandidater som partiapparatene stiller seg bak. At krisen i de etablerte partiene på begge sider av Atlanteren skjer samtidig, er ikke tilfeldig. Finanskrisen ga næring til en voksende politisk mistillit som har endt i opprør og oppslutning om kandidater som er på siden av de etablerte partiene. Mange glemmer at også Barack Obama var en outsider, som blant annet hadde stemt mot Irak-krigen og dermed mot hele Washington-eliten og flertallet i sitt eget parti. Det begynte med ham i USA, men selv det varselet tok ingen på alvor og raskt ble Obama en helt tradisjonell politiker.
Partiapparatene opptrer som konservative og lukkete; forsvarere av det bestående og mer opptatt av å vinne valg og bevare sin makt fremfor hva man skal gjøre med den. De stritter mot valgreformer og deler kynisk velgerne mellom seg. Mange partiorganisasjoner, det gjelder også i Norge, kjennetegnes dessuten av at de er formidable valgkampmaskiner, smurt av enorme pengebidrag fra interessegrupper. For partiet er det å vinne valg et altoverskyggende mål.
En partireform må åpenbart også innebære endringer i partienes finansiering.
Du skal ikke undervurdere kjedsomhet som drivkraft, sier Applebaum om den politiske uroen i Europa. Eller revolusjonens energi. Hun viser til at Hitler lovet kamp, død og parader. Folk vil ikke bare ha trygghet og kortere arbeidstid, men også noe å kjempe for. Med jevne mellomrom vil de ha revolusjon, er hennes påstand.
Imens kan norske valg skryte av å være Europas kjedeligste; de er saksorienterte, transparente og fulle av småpartier som representerer både særinteresser og motkultur. Samtidig har systemet vist seg styringsdyktig. Det norske byråkratiet har sømløst klart å tilpasse seg fløypartier til høyre og venstre. Forslag om å heve sperregrensen, blir gjerne begrunnet med at det vil gjøre Stortinget mer styringsdyktig, men lite tyder på at det er resultatet.
Likevel bør også norske partier se faresignalene. De kan med fordel bli mer åpne og demokratiske, ikke minst når det gjelder nominasjonsprosesser.
Det er kanskje et paradoks at velgere klarer å overraske politikerne i en tid hvor partiene vet mer om dem enn noen gang. Men i likhet med forbrukere, vet heller ikke velgere alltid hva de ønsker før de ser det. Politikerne må lede og skape ny politikk. Kanskje også nye partier.
