BORGERLIGE: Trine Skei Grande (til venstre) og Erna Solberg under Unios paneldebatt om likelønn som ble arrangert i Oslo.
Foto: Bjørn Sigurdsøn / SCANPIX
BORGERLIGE: Trine Skei Grande (til venstre) og Erna Solberg under Unios paneldebatt om likelønn som ble arrangert i Oslo. Foto: Bjørn Sigurdsøn / SCANPIXVis mer

Velgerne siger mot høyre

Årets valg vil vise en liten, men klar Utøya-effekt. Men den vil neppe påvirke velgernes tilbøyelighet over tid, skriver Stein Aabø.

Nordmenn blir stadig rikere, hver for seg og som innbyggere i en oljerik stat. Flere av oss bor i byer og større tettsteder. Der fins et større utvalg av varer og tjenester. Der finnes et mangfold som gjør oss markedsbevisste og kresne. Der fins til og med private alternativer til offentlige tjenester. Vi behøver ikke være fornøyd med det vi tilbys. Vi har dessuten råd til å kjøpe stadig mer eller spytte i litt ekstra for å få bedre kvalitet. De standardiserte fellesløsninger er på vikende front. Vi viser vår identitet gjennom klare valg av alternativer. Menn går ikke lenger i uniform. Det gjorde de da Trygve Bratteli var statsminister. De fleste menn i byråkratiet gikk med hatt og frakk. Nå øker forekomsten av menn i røde olabukser. Vi er blitt rikere enn svenskene. Og vi er blitt mer borgerlige i vår sjel.

At svært mange nordmenn fortsatt stemmer på Arbeiderpartiet, skyldes like mye at Ap har tilpasset seg nordmenns utvikling som at deres urprogram fenger like godt som før. Hvis vi ser på stemmetallene ved valg gjennom et par-tre årtier, synker oppslutningen jevnt og trutt, avbrutt av noen forklarlige trendbrudd.

Vi har nesten glemt at Ap under Gro Harlem Brundtland fikk over 40 prosent ved stortingsvalget i 1985, uten å vinne det. Det måtte interne stridigheter i den borgerlige leir til for at Gro Harlem Brundtland kunne erobre regjeringsmakten. Og foranledningen for disse stridighetene var regjeringsslitasje og EU-striden som ble for vanskelig for en borgerlig koalisjon.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi husker alle Thorbjørn Jaglands berømte 36,9. Han oppnådde det ved stortingsvalget i 1993. Han forlangte å få like mye i 1997, men fikk det ikke og gikk av selv om Ap fikk 35 prosent. I dagens målestokk er det en formidabel tilslutning. Problemet var at Ap var alene og plutselig også fikk sentrumspartiene mot seg.

Det var politisk nød som lærte Ap å samarbeide med andre partier om regjeringsmakten. Erkjennelsen kom etter katastrofevalget og tapet av regjeringsmakt i 2001. Alle så at Ap's gamle drøm om å kunne styre alene var knust. Sammen med SV og Senterpartiet kunne det likevel bli flertall, og det ble det i 2005, ikke minst fordi det var kaos på borgerlig side. Ved forrige stortingsvalg, i 2009, klarte de rødgrønne bragden å bli gjenvalgt. Men mange forklarer det med finanskrisa. Når kriser inntreffer, øker Ap's oppslutning. Et splittet folk i EU-strid. En verdensomspennende finanskrise. En terroraksjon som ryster oss alle i vår sjel.

Folk strømmer til Ap i nødens stund. Det er ingen dårlig egenskap å være nødhavn. Når trygghet er viktigst slutter vi opp om sosialdemokratiet. Når pengerikdom gjør oss i stand til å ønske friere valg på de fleste hyller, passer «liberale» partier best.

Den gang «Rune G»s far styrte landet, levde det store flertall under nøkterne forhold, mange var fattige. Vi bøyde oss for presten, læreren og ordføreren. Det var lett å være solidarisk, for det var i de flestes egeninteresse.

Nå kreves solidaritet med små utstøtte mindretall. Den majoritet som burde være relativt tilfreds, er i stedet blitt mer misfornøyd. De vi skulle vise solidaritet med, er delt på mange små grupper. De er alle i mindretall. Innvandrere, arbeidsledige, syke, pleietrengende og miljøvernere. Det er nesten bare SV som er opptatt av dem, og vi ser hvordan det går med SV.

Også SV har hatt sine lykkestunder, men er sjelden best når det gjelder og er avhengig av hjelp utenfra. Som nei-parti var SV på opptur under EU-striden. I 2001 nådde SV «all time high» med 12,5 prosents oppslutning, et nivå partiet holdt også i 2003. Mye av framgangen skyldtes at SVs allierte, Ap, gjorde det så dårlig. Straks Ap gjorde det bedre, sank SV til det halve. Dette har naturlig nok skjedd i regjeringsposisjon.

Når privatisering og konkurranseutsetting brer om seg, vil enda flere tiltrekkes av borgerlige partier. Det viser gårsdagens nyhet om at «kvinner vil ha Jens, mens menn vil ha Erna». Det er en refleks av at menn dominerer i privat sektor, hvor risiko og overskudd er sentrale verdier, mens kvinner dominerer i offentlig sektor, som ansatte og relativt større mottakere av offentlige velferdstjenester.