Velgernes tiltro er på et lavmål

Folkets tiltro til Stortinget og regjeringen er oppsiktsvekkende lav: Bare 5% har svært stor tiltro til Stortinget, mens 4% av befolkningen har svært stor tiltro til regjeringen. Dette er et historisk lavmål for begge institusjonene, og særlig for regjeringen er målingen dramatisk - tiltroen til den utøvende makt nærmer seg nå nivået for løssalgssavisene.

Spørsmålet om økende mistillit til politikere og partier, den såkalte «politikerforakten», har vært et tilbakevendende tema i den offentlige debatt de senere år. Når politikere eller partier tidligere har inntatt upopulære standpunkter eller på andre måter gjort seg negativt bemerket, har man i pressen stadig kunnet lese at dette bidrar til sviktende tillit til det politiske systemet. Medias anklager kan selvsagt ikke tas til inntekt for at dette stemmer, men samtidig har såvel internasjonale som nasjonale studier vist at velgerenes holdninger til politikerne er mindre positive enn tidligere. Spørsmålet om mistillit til blant annet politikere har med andre ord ikke vært et særnorsk fenomen, men har tvert imot vært et sentralt internasjonalt tema gjennom flere tiår.

I USA registrerte man allerede i 1960-årene sviktende tillit til politiske autoriteter. De utløsende faktorene var blant annet Vietnamkrigen og studentopprøret. I Norge falt tilliten markert i forbindelse med EF-striden på begynnelsen av 1970-tallet, men den tok seg imidlertid opp igjen mot slutten av tiåret etter at folkeavstemningen avgjorde saken i 1972. Frem til 1985 var tilliten i Norge høyere enn i de land det var naturlig å sammenligne seg med. I den påfølgende toårsperioden frem til 1987 skjedde det imidlertid et markert brudd: Regjeringen Willochs havari og Fremskrittspartiets markante fremgang ved kommunevalget i 1987 var et av de første signalene om økende uro og bevegelse i velgermassen. Likevel har mistilliten til det politiske systemet ligget på et jevt lavt nivå frem til valget i 1993 - tilliten falt mot slutten av 1980-årene og har siden flatet ut.

MMI har siden 1986 to ganger årlig målt befolkningens tiltro til ulike samfunnsinstitusjoner, og man har dermed blant annet hatt muligheten til å studere velgernes tiltro til Stortinget og regjeringen over tid. Dersom vi slår sammen kategoriene «svært stor» og «ganske stor» tiltro i høstens måling, sier 39% av et representativt utvalg av befolkningen at de har svært stor eller ganske stor tiltro til regjeringen, mens det tilsvarende tallet for Stortinget er 53%. Dette er den laveste tiltro som noensinne er målt for både Stortinget og regjeringen, og den er vesentlig lavere enn tidligere målinger. Hva kan så grunnen til dette være?

Tidsserier viser at velgernes tiltro til regjeringen varierer med økonomiske opp- eller nedgangs-tider. Målingene indikerer at tiltro er høy i oppgangstider, og motsatt når AS Norge går tyngre. Tallene antyder også at nytt mannskap i regjeringskontorene bidrar til økende tiltro på kort sikt. Dette skjedde for eksempel etter at regjeringen Jagland ble dannet høsten 1996. Tiltroen sank deretter relativt betydelig den påfølgende våren. Andelen som hadde svært stor eller ganske stor tiltro til Jaglands mannskap ble redusert fra 70% til 56% på et halvt år. Etter at regjeringen Bondevik overtok i oktober 1997, fikk vi igjen et oppsving i tiltroen. I motsetning til regjeringen Jagland, maktet sentrumsregjeringen å holde på sin popularitet gjennom sine første seks måneder. Høstens tall gir imidlertid en dramatisk svikt i velgernes oppslutning. Ikke overraskende har tiltroen gått mest tilbake blant opposisjonspartienes velgere, og da spesielt Arbeiderpartiets og SVs. Men også i egne rekker er det klare tegn til uro: Både blant Kristelig Folkepartis og Venstres velgere er tiltroen betydelig mindre nå enn hva som var tilfelle på forsommeren, mens Senterpartiets velgere ikke uttrykker tilsvarende misnøye.

Videre tror vi årsaken til høstens sviktende tiltro er en kombinasjon av økonomiske mekanismer og institusjonelle betingelser som til sammen har redusert politikernes handlingsrom betraktelig:

For det første har vi de siste månedene opplevd et voldsomt fokus på økonomisk politikk. På tross av at Norge ikke har opplevd lavkonjunktur det siste året, har vi likevel vært vitne til politisk bekymring for økonomien og etterhvert stigende rente. I motsetning til all tidligere praksis, har høstens opposisjonspolitikk vært preget av løfter om innstramminger snarere enn av overbud. Utviklingen på verdens børser, valutaspekulasjon og oljepriser har alltid hatt betydning for politisk styring i Norge, men det er antakelig først i de siste månedene de er blitt vesentlige parametre for velgernes tiltro til sine politikere. Vi skal heller ikke underslå at den økonomiske uroen vi har sett den siste tiden med fordobling av rentenivået delvis er forårsaket av markedets sviktende tiltro til den utøvende makt. I så måte viser MMIs tiltrobarometer at velgernes dom er i samsvar med markedets oppfatninger av regjeringen. Dilemmaet for regjeringen og Stortinget er at disse faktorene er blitt gradvis viktigere, og slik sett er høstens budsjettkaos og renteøkninger bare symptomer på deres begrensede handlingsrom. Den internasjonale økonomien er blitt en stadig viktigere arena på bekostning av den nasjonale politiske sfære, og slik sett reflekterer den reduserte tiltroen til politikerne en faktisk reduksjon i deres evne og mulighet til å styre.

For det andre er Stortinget og regjeringen underlagt institusjonelle betingelser som gir politiske implikasjoner. Regjeringen Bondevik kom til makten fordi den «naturlige» mindretallskandidaten etter stortingsvalget i fjor ikke ville påta seg regjeringsansvaret. Dagens regjering er dermed ikke en mindretallsregjering i tradisjonell forstand, slike vi har hatt mange av etter krigen. Mindretallsregjeringer kan være en naturlig konsekvens av et valgsystem med proporsjonal representasjon slik vi har i Norge, og historien har vist at også disse kan utøve stabil politisk styring. Men selv om proporsjonal representasjon kan hevdes å være en svært demokratisk valgordning fordi den i høy grad lar parlamentets sammensetning reflektere velgernes stemmegivning, vil ordningen dermed også kunne medføre et svært fragmentert storting og følgelig vanskeligheter med å konstituere et styringsdyktig flertall. Fordi EU-saken de seneste årene har bidratt til blant annet å holde de tre motkulturene aktive som en skillelinje i norsk politikk, har det heller ikke vært mulig å ensidig forholde seg til en toblokkdeling som basis for regjeringsdannelse. I tillegg er budsjetteringsrutinen i Stortinget endret: Tidligere kunne mindretallsregjeringer håpe på vekslende støtte fra post til post i statsbudsjettet, mens den nå må ha støtte for et helhetlig opplegg før statsbudsjettet legges frem i Stortinget. Alle disse faktorene kan forklare hvorfor dagens regjering i høyere grad enn sine forgjengere har hatt styringsproblemer, og dermed bare oppnår lav tiltro i befolkningen. Vi skal imidlertid ikke glemme at også Stortinget oppnår bunnotering på høstens tiltrobarometer, så det later til at velgerne opplever at også Stortinget har et medansvar for dagens politiske situasjon.

Vi er de første til å innrømme at man ikke skal være for kategorisk i sin fortolkning av meningsmålinger. Ikke desto mindre er denne målingen et klart signal om at velgerne er skeptiske til Stortinget og den sittende regjering. Lav tiltro er et problem i et demokratisk samfunn hvor politikernes muligheter til å utføre sine oppgaver langt på vei er avhengig av anerkjennelse og legitimitet i befolkningen. Det er mulig at det nylig inngåtte budsjettforliket vil gi regjeringen den nødvendige arbeidsro og dermed en mulighet til å gjenskape tiltroen blant velgerne, men tallene fra høstens undersøkelse bør uansett tas til etterretning. Slike målinger er på mange måter en indikasjon på deler av demokratiets helsetilstand, og dagens situasjon bør gir all mulig grunn til bekymring.