VALG-REFORM: Statsminister Matteo Renzi taler til de ustyrlige folkevalgte i Deputertkammeret i Italia. Han klarte med møye å få vedtatt den nye valgloven som skal gjøre landet lettere å regjere. Foto: EPA / Scanpix / ETTORE FERRARI
VALG-REFORM: Statsminister Matteo Renzi taler til de ustyrlige folkevalgte i Deputertkammeret i Italia. Han klarte med møye å få vedtatt den nye valgloven som skal gjøre landet lettere å regjere. Foto: EPA / Scanpix / ETTORE FERRARIVis mer

Velgernes vilje og vriene valgordninger

Valgordningene er under press i Italia, Spania og Storbritannia, men av høyst ulike grunner og i høyst ulike politiske landskaper.

Kommentar

Både når valgutfallet ikke gir et riktig bilde av velgerflokkens (som regel sprikende) meninger og når det blir nesten umulig å danne stødige regjeringer nærmer demokratiske regimer seg kriser. For det ene må valgene være demokratisk rettferdige, men for det andre kan det bli så mye demokratisk rettferdighet at regjeringene vakler seg fram til de faller med korte mellomrom og landet de skulle ha styrt med «stø kurs», driver for vær og vind.

Spania og Italia er to land som mange utenfra oppfatter som nokså like og som ofte ser til hverandre. Men deres nyere politiske historier er helt ulike.

Fra Overgangen i 1978 har Spania hatt to store, landsdekkende partier, på indre høyre først Sentrumsdemokratene (UCD) og så Folkepartiet (PP), på indre venstre Sosialistpartiet (PSOE), som har skiftet på regjeringsmakta til nå. I tillegg har man hatt nasjonalistpartiene i landsdelene, først og fremst Baskerland og Catalonia. Samholdet innad i partiene har vært sterkt, uten «avhoppere» som har vært villige til å selge seg til høystbydende.

I Italia har det vært nesten stikk motsatt. Republikken Italia har i sine 67 år hatt 64 regjeringer. Fram til 1993 var det forholdstallsvalg til hele Deputertkammeret, som ga partiene ganske nøyaktig antall seter i forhold til andel stemmer. De store partiene, i gamle dager Kristelig-demokratene, seinere Heia Italia og Frihetens Folk under Silvio Berlusconi og Demokratene, som stammer fra Italias Kommunistiske Parti (PCI), har alle egentlig vært samlinger av flere partier i ett, med svært lite partisamhold. I tillegg har småpartier som har kommet på vippen, vært noen sanne mestere i utpressing.

I Sala Transatlantico i  Palazzo Montecitorio, hvor Deputertkammeret holder hus, lå alltid noen politiske snikskyttere på lur, klare til å felle sine egne i bytte mot en taburett i neste regjering. Også Berlusconi, som «eide» sitt parti, ja det var nærmest et personlig selskap, ble til slutt felt av sine egne.

I tillegg har Deputertkammeret og Senatet omtrent lik makt og like fullmakter. Regjeringer faller for mistillit i begge kamre. Republikkens president var maktesløs, også i krisetider, som kom hyppig, inntil den gamle ringreven Giorgio Napolitano kom og tvang statsminister Berlusconi til å gå av i 2011.
 
Statsminister Matteo Renzi har nettopp klart kunststykket å få vedtatt en ny valglov i Deputertkammeret, som skal gjøre det lettere å styre Italia. Loven, som har fått navnet Italicum, trer i kraft i 2016, når den er vedtatt i Senatet.
 
Det partiet som blir størst og får mer enn 40 prosent av stemmene i valget skal få et «styringstillegg» som gir det 55 prosent av setene, 340 av de 630, i Deputertkammeret. Hvis ingen liste oppnår 40 prosent av stemmene, blir det andre valgomgang mellom de to største. Partier kan gå sammen og stille fellesliste, men man kan ikke gjennom «hestehandel» etter valget gå sammen for å få mer enn 40 prosent oppslutning. Senatet skal bli et «landsdelskammer».

Velgerne skal vite dagen etter valget hvem som skal styre Italia de neste fem år, gjentar Renzi stadig.
 
Den nye valgloven skal fremme et politisk landskap med to store partier. Men det har ikke Italia. Høyresida er uryddig, splittet og svak. Femstjernersbevegelsen til komikeren Beppe Grillo og de innvandringsfiendtlige separatistene i Lega Nord roter til bildet. Demokratisk Parti (PD), som statsministeren leder, er et parti av partier som stadig splittes. Renzi kan ha skreddersydd et politisk regime til et Italia som ikke finnes.

Renzi måtte kjempe gjennom valgloven mot sterk motstand i eget parti og true med å trekke seg. Hvis noen nå legger kjelker i veien for ham kan han framtvinge nyvalg. Statsministeren er i dag ikke innvalgt verken i Deputertkammeret eller Senatet. I et nyvalg ville han bli deputert og PD, som han leder, ville vinne klart. Partiet får 36 prosent oppslutning på meningsmålingene. Renzis styrke nå er å true med å bli enda sterkere etter et nyvalg.

Italienerne har ofte snakket om Spania når det gjelder politisk stabilitet. Likevel, valgloven til Renzi skiller seg i mangt fra Spanias valgordning. Men det ironiske er at det spanske partimønsteret og stabiliteten nå er i ferd med å fordampe.

Avsløringer av korrupsjon, som italienerne slett ikke er ukjente med, og økonomisk krise har undergravd de to store spanske partiene, PP og PSOE. De to nye partiene, Podemos («Vi Kan») til venstre og Ciudadanos («Borgere») til høyre, gjør store innhogg blant velgerne og splitter opp det gamle partimønsteret. I tillegg kommer nasjonalistpartiene i landsdelen, pluss de kreftene som vil løsrive Catalonia fra Spania, og gjør det politiske landskapet enda mer innfløkt.

Nå snakker man stadig mer om politiske reformer og en ny valglov i Spania.

Valget i Storbritannia denne torsdagen avslører ei valgordning som ikke på noe vis avspeiler de politiske styrkeforholdene blant velgerne. Tanken med å velge ett medlem til Parlamentet i hver valgkrets var vel å gi velgerne nære bånd til sitt parlamentsmedlem, et uttrykk for nærdemokrati. Større valgkretser med forholdstallsvalg ville svekke dette båndet.

Teoretisk kan da et parti med 51 prosent av stemmene få samtlige seter i Parlamentet og et parti med 49 prosent få ingen, dersom begge partiene har stemmene jamnt fordelt utover landet. Så galt går det nok aldri. Men et lite parti tjener på å ha sine velgere samlet i noen få kretser for å få uttelling i seter. Et stort parti, derimot, tjener på å ha stemmene spredt utover i mange kretser for å få mange valgt, fordi alle stemmene i en krets utover de som gir flertall der, er uten verdi.

Det britiske regimet var satt opp for to store partier, og det var alltid urettferdig mot et tredje og mindre parti, som de liberale, seinere liberal-demokratene. Nå har det kommet mange mindre til, pluss Skotsk Nasjonalparti (SNP), som kan gjøre reint bord i Skottland. Da kommer valgordninga helt i utakt med velgernes vilje.

Israel har kanskje verdens mest rettferdige valgordning. Der er det forholdstallsvalg i en eneste valgkrets, som utgjør hele landet. Alle partier får seter i Kresset lik styrken blant velgerne, så sant man kommer over sperregrensa. Men å danne regjering der er en veldig krevende og slitsom kunst.