OPPRØRSLEDERNE: Den nye statsministeren i Hellas, Alexis Tsipras, sammen med lederen for Podemos i Spania, Pablo Iglesias (til høyre), under valgkampen i Athen. I begge land har krisa endevendt det politiske landskapet. AFP / Scanpix / ARIS MESSINIS
OPPRØRSLEDERNE: Den nye statsministeren i Hellas, Alexis Tsipras, sammen med lederen for Podemos i Spania, Pablo Iglesias (til høyre), under valgkampen i Athen. I begge land har krisa endevendt det politiske landskapet. AFP / Scanpix / ARIS MESSINISVis mer

Velgeropprørenes logikk i krisetider

I kriselandene Spania og Hellas gjør velgerne opprør mot den gamle politiske eliten. Og da stemmer store velgergrupper ikke på det partiet som politisk står dem nærmest.

Kommentar

I Hellas har velgerne gjort valgforbundet Syriza på ytre venstre fløy til det største partiet og gitt det regjeringsmakt. I Spania har det nye partiet Podemos («Vi kan»), også dette på ytre venstre, seilt opp på meningsmålingene til å bli landets nest største.

Har store grupper av velgere flyttet seg ideologisk kraftig til venstre? Nei neppe.

Velgernes politiske adferd viser pussige og motsetningsfylte trekk, kommer det fram i ei meningsmåling som Senteret for Sosiologiske Undersøkelser (CIS) i Spania nå har lagt fram. Under presset fra den økonomiske krisa oppfører ikke velgerne seg like «logisk» som valgforskere er vant til. De stemmer rett og slett ikke på det partiet som politisk og ideologisk står dem nærmest.

Når velgerne blir bedt om å plassere de politiske partiene i Spania langs den vanlige aksen fra venstre mot høyre, med 1 som ytre venstre og 10 for ytre høyre, så plasserer de Podemos lengst til venstre av alle partier, med verdien 2,28.

Når velgerne blir spurt om hvor de personlig står på denne aksen er det tilsammen 9 prosent som plasserer seg på de to ytterste verdiene 1 og 2.

Men når velgerne spørres om hvilket parti de vil stemme på så svarer hele 23,9 prosent Podemos. Fra det første gang kom med i disse målingene i juli i fjor har partiet hatt en formidabel vekst i oppslutning fra 15,3 prosent. Nå ligger Podemos bare 3,4 prosent bak det regjerende Folkepartiet (PP) og 1,7 prosent foran Sosialistpartiet (PSOE).

Artikkelen fortsetter under annonsen

Podemos sanker ikke stemmer på ideologisk grunnlag, men snarere de velgerne som vil straffe de gamle partiene, protest-stemmene, ifølge denne analysen. Og det stemmer godt med det budskapet, den diskursen, som lederen, Pablo Iglesias, framfører. Han famner vidt, og innbyrdes henger ikke alt han sier like godt sammen. Podemos samler på dette viset velgere langt inn mot midten og kanskje enda lenger mot høyre. Så mange som 30 prosent av velgerne vet ikke hvor de skal plassere Podemos ideologisk.

Sosialdemokratene i PSOE plasseres av velgerne like til venstre for midten, på verdien 4,62. Akkurat der ligger den største velgergruppa politisk og ideologisk og med store grupper velgere på begge sider. Partiet har mange mulige velgere til venstre mot Podemos og inn over midten til høyre mot PP. Men PSOE, under den nye lederen Pedro Sánchez, mangler den viktigste egenskapen, nemlig å få velgerne til å stemme på partiet. Det ligger an til bare 22,2 prosent av stemmene.

Regjeringspartiet PP har hatt en forferdelig nedtur under Mariano Rajoy som statsminister. Partiet fikk 44,63 prosent av stemmene i valget i 2011 og ligger nå an til bare 27,3 prosent. Velgerne plasserer partiet veldig langt til høyre, på verdien 8,17. Der ligger det langt færre velgere enn de som sier at de vil stemme på partiet. Med ideoligisk omland er det ikke mer enn rundt ti prosent av velgerne som plasserer seg der. Uansett om PP har tapt svært mange velgere, så har altså Rajoy fremdeles mange velgere inn mot midten, blant de liberale, og på de sosialdemokratiske jaktmarkene, tyder denne undersøkelsen på.

Når vi ser bort fra de partiene som bare stiller lister i sine egne landsdeler, som i Baskerland, Catalonia og Galicia, så står den politiske kampen nå mellom de tre partiene PP, Podemos og PSOE. Det gamle partivesenet av sosialdemokrater mot konservative, pluss store partier i noen av landsdelene, er brutt av Podemos.

Politisk adferd er annerledes i krisetider. Spenningene mellom venstre og høyre er ikke like avgjørende som før. Både i Spania og Hellas har konfliktlinja for eller mot krisepolitikken og innsparingene trengt seg på. I Hellas har Syriza på ytre venstre gått i regjering med Uavhengige Grekere på ytre høyre.

Det er et velgeropprør mot den gamle og korrupte politiske eliten og de gamle partiene som førte dem ut i uføret. Omfattende avsløringer av korrupsjon kom samtidig som den økonomiske krisa rammet med innsparinger, oppsigelser, arbeidsledighet, utkastelser fra bolig og knuste framtidshåp for ungdom. Det er en opplagt god grobunn for opprør.

I Spania kom «De Opprørte» - «Los Indignados» - en mangeslungen og mangfoldig flokk av ungdom som hadde «mistet alt håp», på spansk bokstavelig talt «desesperados», som endte med partiet Podemos. I Hellas samlet en masse grupper og småpartier seg i valgforbundet Syriza. Nå opptrer de to som søsterpartier.

I Spania er de andre partiene på venstresida i villrede om hvordan de skal møte Podemos, det gjelder også de ytterliggående baskiske nasjonalistene. Både Podemos og PSOE vil gjøre seg til hovedmotstanderen av PP i det valget som kommer seinere i år. PSOE, under Sánchez, vil ikke gå til angrep på Podemos, men retter skytset mot den svært upopulære Rajoy. PSOE skal, med slagord som «arbeid, arbeid, arbeid», stå fram som partiet for middel- og arbeiderklassen.

- Vi er den venstresida som kunne og som igjen vil kunne gjennomføre et sosialdemokratisk prosjekt i Spania, sa Sánchez nylig i sin mest ideologiske tale hittil.

Krisepolitikken og alle dens sosiale følger har rammet sosialdemokratene, PSOE i Spania og PASOK i Hellas, hardest politisk. De sosialdemokratiske velgerne er nok de som har fått merke innsparingene hardest på kroppen. De konservative partiene, PP i Spania og Nytt Demokrati (ND) i Hellas, som utvilsom er minst like skyldige i ødeleggelsene, rammes ikke like hardt, trolig fordi deres velgere i mindre grad får svi for krisa.

Det er et endret politisk landskap i Europa, med en endret logikk, vi ser i disse krisetidene.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook