Velkommen hjem, Anja

Anja Garbarek på scenen med sin mangefasetterte musikk fungerte og sjarmerte. Det ble en hyggelig kammerkonsert.

Det er ni år siden Anja Garbarek sist sto på en scene. Etter den norskspråklige debuten tidlig på 90-tallet, valgte hun platestudioene som sin arena for å lage musikk. Derfor var det med spenning et sittende konserthus -publikum tok imot henne. Og publikum var både høflig og entusiastisk, og det med rette.

For Anja Garbarek beviste at hennes annerledes musikkunivers også fungerer live.

London

Midt 90-tallet flyttet hun til London og ga ut «Ballon Mood», et album som viste en artist som torde å utfordre popen med sære lydkollasjer. Oppfølgeren «Smiling & Waving» kom for to måneder siden, og bød på en mer formfullendt kvinnelig artist. Det naive og noe retningsløse ble erstattet med større fokus og mer avantgardistiske takter: En større utforsking av elektronikken, samtidig som hun fokuserte sterkt på det akustiske og organiske i musikken.

Slik var hun - og det seksmanns-kvinnesterke orkestret, svartkledd i drakt og dress - i går kveld. Popflørten fra «Ballon Mood» er erstattet med en søken mot jazz - og en klype 40-tallsnostalgi à la Billie Holiday. Samspillet mellom fløyte, fele og kontrabass skapte spenninger mot de mange elektroniske lydbildene og programmeringene.

Ektefølt

Anja Garbarek på cd og scene er i høyeste grad kunstmusikk, men det blir aldri affektert. Den er ektefødt og ærlig.

Det står respekt av måten hun smelter sammen sjangrer på til en delikat og besnærende samtidspop/jazz-kollasj. Likevel opplevde jeg rammen som litt for konform og unødvendig høytidelig, noe som sikkert kan tilskrives Garbareks beskjedne sceneerfaring. Vi trenger modige, moderne og eksperimentelle artister som Anja Garbarek.

Velkommen inn. Velkommen hjem.

<B>KORT, MEN GODT:</B> Anja Garbarek serverte en annerledes og spennende konsert. Men en time, ekstranummer inkludert, er i snaueste laget.