Velkommen, Homlung

JEG VAR FRA

1984 til 1990 ansatt som skuespiller ved Trøndelag Teater og hadde Otto Homlung som teatersjef i denne periode. I 1989 satte jeg opp mitt stykke «Elagabal» på Teatrets biscene - der Homlung uttalte «... jeg skjønner ikke så mye av dette Lars, men jeg mener vi bør gjøre det». Forestillingen ble en suksess og gikk 33 ganger for fulle hus.

Sitat fra programmet til «Peer Gynt» som jeg regisserte på Hausmannsgate Teater i 2002:

«I 1995 spilte vi 'Veien til Himmelen' på Det Norske Teatret der daværende sjef Otto Homlung gikk mot kunstnerisk råd, åpnet for en co-produksjon og erklærte samtidig anarkiet velkommen på dette teatret.»

Begge disse teaterforestillingene var spesielle og kanskje hva man kaller nyskapende. Jeg mener at ingen annen teatersjef i Norge ville ha trukket et slikt teateruttrykk som ble presentert gjennom disse to forestillingene inn på sitt repertoar. De fleste teatersjefer enten de er unge eller gamle er sjelden så uselviske i sin opptreden at de lytter til kontroversielle ytringer innen teatret. Unge instruktører er ikke ensbetydende med utfordrende og engasjerende teater.

Jeg er enig med Baasmo Christiansen i at på alle scener gis det plass til et dødfødt teater. Teatersjef Otto Homlung har en egenskap som institusjonene ikke er bortskjemt med og som Trøndelag Teater nå er så heldig å få: han er ikke redd. Det er et sterkt innslag av frykt i verden, og å legge seg under for denne frykten er reaksjonært. Det vil komme en mann til sjefsstolen på Trøndelag Teater som er i stand til å våge iscenesettelser av kontroversiell art - så er det bare å finne mannskap og instruktører som kan møte Homlungs sinn på dette punkt.

Jeg ser ikke nødvendigvis noen sammenheng mellom regissøren Otto Homlung som håndverksmessig går på de forskjellige stykker som alltid må være på repertoaret til et institusjonsteater og den kunstneriske leder. En diskusjon hvorvidt disse oppsetninger er tradisjonelt anlagt eller ikke er irrelevant her. Det er begrensninger med hensyn til hva som kan spilles. Vi er ikke frie - og de store teatrene er som alle vet underlagt kapitalinteresser og uttrykket skal bekrefte systemet. Er man tilsluttet organisasjonen må man forstå situasjonen. Desto mer bemerkelsesverdig de to ovennevnte oppsetninger i Homlungs sjefstid, og som mottok 10 gode avisanmeldelser.

JEG VIL PÅSTÅ

at teatersjef Otto Homlung ikke er en karrieremann, men en tilrettelegger, og i denne beskjedenhet finnes muligheter. Så er det opp til andre å gripe tak i dem slik at vi kan komme ut av vår hang til å sutre over apatien, og over alle tings kjedsomhet, treghet og tåpelighet.