AVSLØRENDE: I dokumentaren Armadillo ser vi danske soldater skryte av drapene de nettopp har begått i Afghanistan. De er desillusjonert, ikke bare på grunn av egne tap, men like mye over fiendens usynlighet, skriver Carsten Jensen. Foto fra filmen: Lars Skree
AVSLØRENDE: I dokumentaren Armadillo ser vi danske soldater skryte av drapene de nettopp har begått i Afghanistan. De er desillusjonert, ikke bare på grunn av egne tap, men like mye over fiendens usynlighet, skriver Carsten Jensen. Foto fra filmen: Lars SkreeVis mer

Velkommen til Armadillo

DOKUMENTAR: Krigen i Afghanistan er forsvunnet i en tåke av løgner. Filmen Armadillo blir et jordskjelv i den danske nasjonens selvforståelse.

||| CHRISTOFFER GULDBRANDSEN brøt med god takt og tone da han i dokumentarfilmen Den hemmelige krig fra 2006 fortalte historien om de afghanske fangene som ble utlevert til den amerikanske hæren av danskene, til tross for at de allierte åpenlyst hadde erklært at de ikke hadde til hensikt å overholde Geneve-konvensjonen. Flere medier gjorde det de kunne for å samarbeide med forsvarsdepartementets spindoktorer for å ta brodden av filmens anklage.

FIRE ÅR SENERE har dansk presse gjort lite for å korrigere sin oppfatning av krigen i Afghanistan. De fastholder sin absurde rosenrøde påstand om at Forsvarsministeriet, uvisst av hvilken grunn, har løpende utplassert 750 tungt bevæpnede pasifister i den afghanske Helmand-provinsen.
Krigen i Afghanistan er ikke bare forsvunnet i en tåke av løgner med hjelp fra dansk presse, den er også svøpt i et utålelig hykleri som bare kan forklares med vår 150 år lange historie som pasifistisk, militant voldsfornektende nasjon.

Vi er konstitusjonelt ute av stand til å erkjenne hva det er en dansk soldat foretar seg når han avsikrer og retter våpenet mot et annet menneske.

Det er derfor Janus Mentz' dokumentarfilm fra den danske krigen i Helmand-provinsen, Armadillo, er så sjokkerende.

ET STYKKE PÅ VEI ligner den andre dokumentarfilmer fra Afghanistan. Forberedelsene til avreisen, avskjedsscenene på flyplassen, ankomsten, de første briefingene, den første patruljen der ingen helt har funnet rutinen. Men allerede her er det en rå kant, en tone av skarphet vi ikke har sett før. En briefing hvor vi for en gangs skyld hører at de dårlig bevæpnede talibansoldatene er en formidabel motstander. Selv den lille gruppen på 10-12 mann kan utfordre en tre-fire ganger større dansk styrke. De har cojones, som det med motvillig anerkjennelse heter. Og så et spørsmål fra den ene soldaten til den andre: Skal du ta deg en sigar når du har drept ditt første talibansoldat?

Så følger dagliglivet i leiren. Det minner om et teknisk avansert wild west-fort. Rutiner, patruljer. Skuddvekslinger, bakhold, soldatene sprenger seg i dramatiske bilder gjennom murer for å storme inn på gårdsplasser der det aldri er et talibanmedlem å finne. Den sporadiske kontakten med befolkningen vitner om soldatenes totale mangel på forståelse for levekårene i skyggen av 30 års krig. De lokale avviser enhver form for dialog. Alle snakker forbi hverandre. Én etter én plukkes soldatene ned av veibomber eller fiendtlige kuler, og må sendes hjem med avsprengte ben eller skremmende sår i hodet. Noen vender tilbake, andre ikke.

FREMDELES VIRKER filmen uten retning, men plutselig samler detaljene seg til et helt bilde, og det er filmens første sjokk: Soldatene har mistet motet. De er desillusjonert og finner ingen mening i det de foretar seg. Det er ikke bare egne tap, det er like mye fiendens usynlighet som avleirer følelsen av truende meningsløshet. Når det blir bedt om frivillige til et nattlig bakhold, sier de fleste nei. De tror ikke på operasjonen mer.

Filmens andre og avgjørende sjokk kommer når soldatene finner en kur for mismotet: drap, likvideringer, synet av drepte fiender, følelsen av mishandlede lik mellom hendene.

Det skjer under et bakhold som utvikler seg til en flere dager lang kamp. To danske soldater såres og blir evakuert i helikopter, alt mens frontene forrykkes og fem taliban-medlemmer fanges i en grøft bak de danske linjene. Grøften blir pepret med granater og de danske soldatene rykker fram, finner de fem sårede, og avliver dem.

DET SER VI IKKE, men vi ser de drepte få minutter etter at livet har forlatt dem, innsmurt i blod og jord. Vi ser de danske soldatene behandle kroppene som en slakteriarbeider behandler oppskårne svineskrotter han slenger på blodstenkte fliser. Vi hører dem snakke om de drepte som om de ikke var annet enn dødt dyrekjøtt. Vi ser dem skryte av drapene de nettopp har begått. Vi ser dem i en adrenalinpumpende tilstand, som knapt er til å skille fra blodrus. Kanskje er det nettopp det det er. Vi ser dem smykke seg med de dreptes våpen, de ligner leende berserker fra en fjern fortid i menneskehetens historie. Et barbari vi trodde vi for lengst hadde lagt bak oss.

En debriefing følger, der det redegjøres omhyggelig for «likvideringene» som de åpent kalles. Tonen ved denne offisielle anledningen er uhørt rå, stemningen euforisk. Men ikke hos alle. Det er soldater som aldri trer frem i filmen som ikke liker det de har sett og deltatt i. En av dem har betrodd seg til familien, og en opprørt mor har ringt Hærens operative kommando og spurt om det er meningen at sønnen hennes skal vende hjem fra Afghanistan som psykopat. Militærpolitiet blir satt på saken. Offiseren som ledet patruljen holder en tordentale hvor han skjeller ut forræderen og sladrehanken blant dem, og fremhever at kampen de nettopp har vunnet er av samme materiale som myter. Frikjent blir de i hvert fall, og soldatene som øyeblikket tidligere var anklaget, belønnes med medaljer av en synlig rørt kaptein.

DET DANSKE SELVBILDET smadres i Armadillo. Det er en smertelig oppvåkning i denne filmen. Etter Armadillo vil det ikke være mulig å snakke om Afghanistan på samme måte som før. Det vil heller ikke være mulig å se på oss dansker på samme måte.  
Krig er alltid et onde, men det utelukker ikke at krig kan være nødvendig. I forsvaret for sivilisasjonen kan vi bli nødt til å alliere oss med de instinktene som trives best i barbariet. Det er alltid en farlig balansegang. Armadillo er ikke nødvendigvis et argument mot krig, men den er et uomtvistelig argument for ærlighet om krigen.

Det er ikke bare ofre som trenger krisehjelp. Seierherrer også. Og etter Armadillo står det klart: Danmark er en nasjon som har bruk for terapi. Det betyr ikke at vi alle sammen skal gå til psykolog, for demokratiet har sin egen versjon av krisehjelp. Det er den offentlige samtalen. Det er der vi i fellesskap undersøker den virkeligheten vi er en del av, og beslutter hva vi vil med den, og hvem vi vil være.

Armadillo er noe større enn en debattfilm og noe mer enn en politisk bombe. Det er et jordskjelv i nasjonens selvforståelse.