RETTEN: Vi har glemt at også rettferdigheten må gå med overskudd, skriver vår kommentator. Foto: NTB Scanpix
RETTEN: Vi har glemt at også rettferdigheten må gå med overskudd, skriver vår kommentator. Foto: NTB ScanpixVis mer

Velkommen til de rikes rettsstat

Behovet for rettshjelp øker kraftig. Samtidig er lov og rett blitt et spørsmål om lommebok, ikke lovbok. Dette er den nye klassejussen, skriver John O. Egeland.

Kommentar

Det er gode tider for landets dyreste advokater. Timebetalingen svulmer og ligger nå på godt over 4000 kroner. De største advokatfirmaene har profittmarginer som andre virksomheter bare kan drømme om. En fersk oversikt i Dagens Næringsliv viser at landets største advokatfirma (Thommessen) i 2017 hadde driftsinntekter på 851 mill. og et resultat før skatt på 422 mill. Det gir en resultatgrad tett på 50 prosent. Og det er slett ikke enestående. Samtlige av de fem største advokatfirmaene lå på et liknende nivå, med BA-HR på topp med et resultat på over 60 prosent av driftsinntektene. Til sammen hadde de fem store et rekordoverskudd på nær to milliarder kroner. Over hundre advokater med status som partnere hadde i fjor en inntekt på over ti millioner.

Den økonomiske eliten blant advokatene betjener det betalingsvillige næringslivet, og beskjeftiger seg ikke med rettighetene til vanlige kjeltringer eller rettsbehovene hos folk flest. Det betyr ikke at timepriser og profittmarginer i denne gruppa er uten betydning for rettssamfunnet. Tvert i mot er de tårnhøye fortjenestene et viktig uttrykk for en farlig utvikling som gjelder hele det juridiske området. Generelt har prisnivået på juridiske tjenester nådd et nivå som gjør disse utilgjengelige for meget store grupper, ikke bare de svakeste blant oss. For å kvalifisere for fri rettshjelp må du i praksis være helt utslått økonomisk, eller pengelens asylsøker. Kommer du gjennom nåløyet er det ikke sikkert du får god hjelp.

Som Advokatforeningens forrige leder, Erik Keiserud, sa det i sin årstale i 2015: «De lave timeprisene for timebruk og timepris i rettshjelpsordningen gjør at stadig flere gode og erfarne velger å jobbe med andre typer saker - der de kan fakturere markedspris for sine tjenester. Inntektstapet ved å ta fri rettshjelp-saker blir for stort».

I praksis er det det nå bare folk som er siktet eller tiltalt etter straffeloven som har sikker tilgang på rettshjelp. Men også prinsippet om fri rettergang og fritt valg av forsvarer i straffesaker er i ferd med å uthules. Avstanden i salærer mellom strafferett og forretningsjuss truer rekrutteringen til skranken både når det gjelder kvantitet og kvalitet. Hvem vil forsvare drapsmenn når det er fire - fem ganger mer lønnsomt å drive skatteplanlegging for kapitalen?

Utviklingen på rettsområdet preget av indre konflikt. Hjelp blir mer utilgjengelig samtidig som behovet øker kraftig og kontinuerlig. Vi er inne i en rettsliggjøring der stadig større områder og flere detaljer i samfunnsliv og politikk reguleres av lover, forskrifter og direktiver. At folks rettigheter i økende grad garanteres i lovverket, har utvilsomt mange positive sider. Her kan nevnes rettigheter som gjelder helse, utdanning, barnehageplass, arbeidsmiljø, likestilling, urfolk og kulturelle minoriteter. Dette kommer i tillegg til tradisjonelle områder som har vært juridisk regulert, f. eks. arv, kontrakter og ekteskap. Rettsliggjøringen er politisk omstridt, bl.a. fordi domstolenes beslutningskompetanse øker på bekostning av folkevalgte organer. Uansett hva man mener om dette, er det likevel ett som er sikkert: Rettsliggjøring og rettighetspolitikk øker folks behov for juridisk hjelp.

En undervurdert effekt av denne utviklingen er det økte ansvaret som faller på offentlig myndighet. Den juridiske kompetansen og kravene til korrekt saksbehandling i offentlige organer, vil alltid være den rettslige førstelinjen for folk flest. Hvis ikke NAV, helsevesenet, fylkesmannen eller bygningsmyndighetene gjør jobben riktig, vil de fleste ha svært begrensete muligheter til å få sin rett. Ulikhetene i kunnskap og makt blir uoverstigelige.

Juristene selv peker gjerne på at tre forhold må være oppfylt for at loven skal være lik for alle: Folk må kjenne sine rettigheter, de må være i stand til å gjøre sine rettigheter gjeldende og de må ha adgang til domstolene eller andre organer som kan avgjøre saken. I tillegg bør tilføyes et fjerde krav: Offentlig myndighet må opptre slik at vernet om borgernes rettigheter er reelt.

Praksis i den norske rettsstaten innfrir i dag ikke slike krav. Tvert i mot ser vi konturene av en ny type klassejuss der det ikke er lovene som setter skiller, men muligheten til å få sin rett. Vi har glemt at også rettferdigheten må gå med overskudd.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook