Velkommen til vår nye slum!

Norge ligger på Europatoppen i innvandring og boligpriser. Men valgkampen handlet om andre ting. Mandag gir vi vårt stille ja til økte klasseskiller, skriver Kjetil Rolness.

KLASSESAMFUNNET 2.0: Hva skal vi da gjøre, vi som kunne tenke oss mer politisk styring over både befolkningsveksten og boligsituasjonen - noe som kan dempe utviklingen av Klassesamfunnet 2.0? spør vår lørdagsspaltist. Illustrasjon: Flu Hartberg
KLASSESAMFUNNET 2.0: Hva skal vi da gjøre, vi som kunne tenke oss mer politisk styring over både befolkningsveksten og boligsituasjonen - noe som kan dempe utviklingen av Klassesamfunnet 2.0? spør vår lørdagsspaltist. Illustrasjon: Flu HartbergVis mer
Meninger

ULLEVÅL TÅRN er navnet på et «unikt og høystandard boligprosjekt» like utenfor gjerdet til sykehusområdet. 12 av leilighetene ble solgt første helg, den dyreste for 12 millioner. «Knallsalg av Ullevål-luksus», melder Finansavisen. Eiendomsselskapet kjøpte tomten for fem ganger takst, men vil tjene 80 millioner.

Boligfesten var ikke helt over likevel. Prisene steg med 2,4 prosent i august. OBOS-sjefen noterer «all time high», men advarer: «Vi kan ikke ha boligpriser ingen kan betale.»

JO, DET KAN VI. Noen kan til og med kreve 60-70000 pr. kvm - godt over markedspris - for nedslitte, trekkfulle leiligheter fulle av sopp og fukt. Hva i all verden. Hvor da? Cirka 20 meter fra Ullevål Tårn.

I 2001 hastesolgte kommunen alle blokkene med tjenesteboliger for lavlønte sykehusansatte, og førte beboerne ut i en årelang juridisk kamp for å få eie leiligheter de rettmessig har krav på. Høyesterett tilkjente dem forkjøpsrett, men avviste klagen på prisen - som nettopp ingen kan betale. Saken ligger nå hos Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

MILLIARDÆREN Ivar Tollefsen og hans beryktede Fredensborg Eiendomsselskap skaffet seg leilighetene for mindre enn 10000 pr. kvm, og har siden tjent grovt på utleie av tidligere sykeshusleiligheter både ved Ullevål og Sinsen, godt sponset av bydelenes sosialbudsjett, uten å trenge å vedlikeholde. Et nymalt totalrenoveringsobjekt på 40 kvm koster 10000 i måneden.

De opprinnelige beboerne har en etter en forlatt blokkene, etter at eierhåpet svant og pengene gikk til hushai og advokater. Boligene er overtatt av polakker, solamiere og rumenere med varierende boevne. Bomiljøet preges av forsøpling, bråk og festing fra fredag til søndag. Slik må det kanskje bli når Europas høyeste innvandring møter Europas råeste og minst regulerte boligmarked. Privat profitt, tappede felleskasser, slum og urettferdighet.

MAN KAN LURE på hva de framtidige tårnboerne vet om nærmeste nabolag, utover at Ullevål er et «svært populært boområde». Velstående, velutdannede mennesker liker å ha det rent og pent foran inngangen, og støtter et farverikt fellesskap, sånn prinsipielt sett, bare de slipper for mye praksis. Det handler mindre om «fremmedskepsis» (eller det som verre er), enn avstand til de «ressurssvake». De som ikke deler ens egne verdier, kulturelt og økonomisk. Slike nabolagsvurderinger har åpenbart fått økt betydning ved valg av bolig. Hvitevarene kan vi skifte. Men hvem bor over hekken? Økonomiekspert Jan L. Andreassen skriver i samme Finansavis: «Det som blir stadig viktigere, er hvem du kan diskutere med, spise i lag med og overlate barna dine til. Norske klasseskiller er økende.»

KLASSESKILLENE er sjelden så geografisk konsentrert som på Nedre Ullevål. Tendensen er økende segregering mellom Oslos bydeler, klarest eksemplifisert av den hvite flukten fra Groruddalen. Men der skal OL 2022 sørge for «byutvikling på steroider», gi et turboløft til østkanten og redde hele det norske integrasjonsprosjektet, i følge styreleder Olaf Thommessen. Når skal han dopingtestes?

Forbildet er Londons East End etter OL: «Private vil ta over når økte eiendomspriser gjør det bedriftsøkonomisk lønnsomt å satse på østkanten». Og skjer da? «De unge og pengesterke flytter inn med kaffebarer og trendy butikker.»

Dette er ikke integrering. Det er gentrifisering. Prosessen som ubønnhørlig dytter de lavtlønte lenger østover og nordover i Osloområdet, på grunn av manglende boligbygging og stigende boligpriser. Innvandrerne blir utflyttere. Med stadig lengre reisevei inn til sentrum der de legger eller vasker gulvene til boligadelen. Og polakker kjører ikke elbil.

BOLIGPOLITIKK visste vi på forhånd ikke kom til å bli noe stort valgkamptema, av hensyn til de hellige selveierne, 80 prosent av hustandene. Ingen stortingspartier tør røre elefanten i rommet: Den urimelig lave boligskatten, som sammen med rentefradraget bidrar til prisvekt og overinvestering i død kapital. Norge har - under røde, rødgrønne og lyseblå regjeringer - utviklet et grotesk system for boligbasert, skattesubsidert ulikhet. To eksempler:

Dere er et tobarnspar med samlet inntekt på to millioner. Dere har bygd villa på Oslo Vest med lån til pipa: 5 millioner. Utleie av halve kjelleren (10 000 skattefritt) dekker all rentene (etter fradrag). Dere betaler avdrag, men det er ren skattefri sparing. Huset er verdt ni millioner, dere bor gratis og kan nyte verdistigningen. Takk staten og markedet for hjelpen til de sterke.

Eller: Du er alenemor med to barn og leier på Nedre Ullevål. Du har gått glipp av både sparing og stigning, kan ikke trekke fra noe på skatten, og sitter i leiefella. Du tjener en halv million i året, tåler boutgifter på 12-13000 i måneden, men får ikke banklån. Boligmarkedet er en fest du leser om i avisene. Spør Jens Stoltenberg eller Jonas Gahr Støre, begge med solide boligformuer, om hvorfor ikke vanlige folk «skal med» i den store norske eiervarmen.

NORSKE BOLIGPRISER har steget mest i Europa. Det skyldes lønnsvekst, urbanisering - og en rekordhøy innvandring, som først driver opp leieprisene, og så på sikt boligprisene. En innvandringsdrevet befolkningsøkning på 1 prosent - det vi har hatt i Norge de siste årene - øker boligprisene med mellom 2 og 3 prosent, ifølge utenlandske undersøkelser. Trolig er virkningen mindre i Norge, men fortsatt lav byggevirksomhet kan gi høy innvandringseffekt også her. Men vi vil ikke engang erkjenne at Norge er blitt et innvandringsland.

Tidligere denne uka fastslo en fast kommentator i landets største avis at innvandringen er lav. Han greide ikke skille mellom distanse og fart. Vi har lavere innvandringsandel i befolkningen enn andre land, fordi vi kom senere igang, men jammen tar vi innpå. Bare lille Luxemburg hadde i fjor større netto innvandring pr. 1000 innbygger enn oss. Norge vokser med en befolkning tilsvarende Skien hvert år, med store voksesmerter for velferdsstaten. Like fullt skrev kommentatoren eplekjekt: «Velkommen til oss, folkens!» Jeg tror det forteller mer om hjerterom enn husrom. Selv bor han på vestkanten.

POLITIKERE kan gjøre noe både med innvandringstakt og boligbeskatning. Men det sitter langt inne. Og for mange framstår kombinasjonen som politisk spagat, selv om sakene henger sammen. For hvem pleier å kreve en mer aktiv boligpolitikk? Venstresiden, eller «sosialistene», som det heter i kommentarfeltene. Hvem krever en mer restriktiv innvandringspolitikk? Den mørkeblå høyresiden, eller «fascistene», som det heter på svensk.

Hva skal vi da gjøre, vi som kunne tenke oss mer politisk styring over både befolkningsveksten og boligsituasjonen - noe som kan dempe utviklingen av Klassesamfunnet 2.0? Fascistisk Venstreparti eksisterer ikke, og høres uansett ikke ut som noen god idé. Og når ble det ekstremt å ønske seg mer en mer faktabasert og rettferdig politikk?

Vi må bare stemme mens vi rister på hodet, holder oss for nesen, og satser på det minste onde.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.