Velkommen til virkeligheten

En rapport fra innsiden av Norges fremtid: Sogn videregående skole i Oslo, 2005.

DETTE ER EN rapport midt i verdens virkelighet, og ganske i kjølvannet av en aksjon der vi brydde oss om så mye om dop at synseriene glødet i media. Nå går det ordentlig opp for oss at det er vi som er de første og de virkeligste. Størst er vi med 1700 elever fra voksenkurs til ungdomsklasser og en stab på 300. Har du noia på størrelse; styr unna! Vil du ha stort publikum eller en megamangfoldig sosialarena er vi derimot stedet. - Sogn, ja? Det var alltid så mye folk der, lett å treffe venner, lissom, sier tidligere elever når jeg møter dem på byen. Vi er så mangfoldige her at det ikke er til å tro. Vi har strevende folk og sløvere, sure og blide, slurvere, slendrianer, morsomme, skakke og helstøpte, ødeleggere og skapere, dopere og hatere. Og vi har elever som holder opp døra og sier mor\'n til lærer\'n. Tålte dere det sjokket der?

VI ER SÅ STORE at selvfølgeligheter utviklet her ennå ikke har gått opp for samfunnet, eller var det media?

Er det ikke i media at fortidens holdninger ennå lever etter beste evne etter en oppskrift av Metusalem? Og der synseriene aldri kommer ut av det sporet de alltid har stampet rundt i? Der man hyler ut forstenede begreper mens ungdommen stadig leser mindre og mindre av det fordi det bare blir helt fjernt. For å ta en favorittgjenganger: Rasisme. I valgfaget Skolekampanjer ville vi i fjor finne ut om dette. Og litt om mobbing. Hva fant vi? Irriterte elever som syntes vi burde ha noe bedre å ta oss til. Hvorfor lage et problem av noe som ikke er et problem? Gjesp, gjesp, dette er Sogn, og det stadiet har vi lagt bak oss, lissom. Så uinteressant, vi er så mange at du får sår i tunga om du skal kommentere alt som er ulikt.

Forresten skulle jeg hilse fra Huong og si at hun ikke er sånn tverrkul..., heller ikke minoritetssomething, og ikke er hun en innvaderer, eller hva det nå var. Hun er en ungdom. Hun er grei eller ikke fordi hun er Huong, ikke for noe annet. Det å være vietnameser eller pakistaner er heller ikke noen egenskap har vi skjønt her. Eller hvordan er en staner? Hæ?, sier Wasim da.

FØRST ER VI med å sette handling bak de fine ordene som sier nulltoleranse for dop i skolen. Jippi for at vi ikke bare slenger festprogrammet når det er laget.

For at tenke det, at ville det, men at gøre det... Her gjorde vi det ved hjelp av stortromma, og det gir som kjent gjenlyd. Så fint, sier vi her om det! For vi vil gjerne høres. Virkeligheten vil gjerne det.- Men hjelpe og trøste, tør dere dette når dere tenker på innsøkningen av nye elever? Vil dere ikke skremme dem bort nå? sier bekymrerne, de som alltid finner et negativt fokus når de leter etter det. - Hoho, svarer elevene, som jeg til syvende og sist tror dette dreier seg om. - Nå vil jo de som driver med slikt rømme Sogn videregående og slå seg ned der de kan bryte lover og regler i fred uten utidig innblanding eller noen som bryr seg. Tenk om dette gjør at vi får det enda bedre på skolen vår?

S- P- L- I- F- F sto det nylig på ei dør i en av blokkene her. - Jaja, han reklamerer vel for sitt lille stakkars liv, han da, var en kommentar fra en medelev til den saken.

Jeg gjorde en liten undersøkelse i elevrådet her rundt dop. Ba dem svare anonymt. -  Kan jeg få la være å svare anonymt, jeg vil sette navnet mitt under for jeg står ved det jeg sier, fikk jeg da høre fra Christian. Flotte elever? Norges fremtid. Vær så god, her er den! Så rocka som bare en storbyskole kan bli det er Sogn vgs. det. Fordi alt som rører seg også finner sin plass her. Så må vi forholde oss til det. Det er det vi driver med. Kult med dop? Ikke alle synes det lenger. Noen synes det er helt ut å slite seg gjennom det samme programmet som ble hyllet av sekstiåtterne og det som verre var. - Herregud, skal de få sette standard ennå, lissom? Og mange er lei av å sponse BMW\'er og Merc\'er og luksushus i Karibien til folk som likevel bare går og snubler i alt gulldangelet sitt. Og så er det noen som begynner å si at å kjøpe dop sponser terrorisme.

ALT DETTE ER ting som gjør at jeg forundres over all ståhei rundt vårt forhold til virkeligheten. Jeg er ganske så rolig med hensyn til hvordan elevene takler det å leve i og med denne virkeligheten. Og jeg er ganske så fornøyd med å tilhøre en skole som vet hvor den vil sette fokus. Faktisk er det sånn nå at jeg begynner å lure på om vi er virkeligere enn andre?