TREKANTDRAMA: Trump med rådgiver Steve Bannon (t.h.) og svigersønn Jared Kushner (i midten) under innsettelsesseremonien i Det hvite hus 22. januar. Etter tre måneders maktkamp virker Bannons rolle marginal, mens Kushner synes stadig mer sentral. Foto: REUTERS/Carlos Barria/File Photo
TREKANTDRAMA: Trump med rådgiver Steve Bannon (t.h.) og svigersønn Jared Kushner (i midten) under innsettelsesseremonien i Det hvite hus 22. januar. Etter tre måneders maktkamp virker Bannons rolle marginal, mens Kushner synes stadig mer sentral. Foto: REUTERS/Carlos Barria/File PhotoVis mer

Velkommen til West Wing

Trumps West Wing fremstår som en blanding av storslått drama og et realityshow. Akkurat nå ser det ut som om de rike liberalerne fra New York har et overtak.

Meninger

Aaron Sorkin fikk all æren. Men det var regissøren Thomas Schlamme som fikk meg hektet. Hektet allerede etter bare et par minutter. Mulig det var Leo Schlamme hektet meg med. Hans første replikk er så tilforlatelig søt: "17 across is wrong. It's just wrong. Do you believe that Ruth?"

Nei. Jeg tror det var CJ som desperat forsøker å overbevise fyren på tredemøllen ved siden av om at det går an å ha et vanlig liv:

«You can have a normal life. You'd be amazed at how normal I can be. See, it's all about budgeting your time. This time, this hour, this is my time. Five a.m. to six a.m. I can workout, as you see. I can think about personal matters. I can meet an interesting man...»

Men CJs liv var ikke normalt. Hun kom ikke lenger før hun forfjamset falt rett av tredemøllen etter å ha fått sin beskjed. Den samme meldingen som vekket Josh og skaffet Toby problemer med flyvertinnen. (Eller forresten; Toby ville vel fått problemer med de aller fleste uansett og til enhver tid.)

Der CJ fikk den på personsøker fikk Toby den levert fra cockpit:

«Mr. Ziegler? A message was just patched up to the cockpit for you.»

Eller kanskje det var Sam og Laurie?

Laurie ligger så tilforlatelig i sengen med en joint når Sam kommer ut av dusjen. Også mellom dem er samtalen helt tilforlatelig til beskjeden kommer. De snakker om vanntrykket i dusjen. Sam spøker med at Lauries forkjærlighet for cannabis om ikke annet vil berge henne fra grønn stær. " Laurie blir selvbevisst og erklærer at "I'm totally baked. But um -- no, it's not like I'm a drug person. I just love pot."

Så kommer beskjeden også til Sam.

«'POTUS in a bicycle accident. Come to the office.'»

Hele tilforlateligheten fra et øyeblikk siden er over. Sam enser knapt Laurie lengre. Klokken er knapt halv seks om morgenen, og det eneste han klarer å få sagt er at han må gå. Med en gang. Han rekker knapt å få Lauries telefonnummer.

Så kommer det. Øyeblikket jeg ble hektet. Det var ikke Leo. Det var ikke Toby. Det var Laurie og Sam.

Laurie skriver telefonnummeret sitt raskt ned på en lapp:

- Tell your friend, POTUS, he's got a funny name. And he should learn how to ride a bicycle.

- I would, but he's not my friend, he's my boss; and it's not his name, it's his title.

- POTUS?

- President of the United States.

«He is not my friend, he's my boss...»

Etter snart nitti dager med Trump-sirkus i det hvite hus står nå to ting klart for oss alle. USAs president er ingens venn. Og dramaet i de fire sesongene med virkelighetens West Wing vi har foran oss kommer til å overgå fiksjonens.

Maktkampen(e) som har pågått i det hvite hus de siste tre månedene fremstår som noe av den mest dramatiske kampen over en presidentadministrasjons sjel siden sikkerhetsrådgiver Zbigniew Brzezinski beseiret utenriksminister Cyrus Vance i kampen om Carters utenrikspolitikk og slik la grunnen for både presidentens skjebne som "one-termer", tapet av Iran til Shia-islamsk styre og den Amerikanske finansiering av Talibans fremvekst Reagan fullførte.

Da Trump ble innsatt som president 20 januar var "conventional wisdom" at han kom inn som en slags nikkedukke for den høyreorienterte sjefsideologen Stephen K. Bannon. Bannon er en knallhard ideolog med en misjon. Hans agenda er kampen mot den administrative stat. Han vil rive fra hverandre selve det byråkratiske maskineri som - i hans verden - har blitt en slags stat i staten uten annen egentlig agenda enn å karre til seg ennå flere ressurser og stadig vokse.

Bannon har aldri fått noe gratis. Etter å ha vokst opp i et fattig, katolsk og demokratisk arbeiderklassestrøk i Richmond karret han seg først til en karriere i marinen og deretter i Goldman Sachs. Han har måttet kjempe hver dag. Slik skapes en ekte revolusjonær.

Det samme kan man ikke si om hovedpersonen på den andre siden av maktkampene. Presidentens svigersønn Jared Kushner og hans kone - presidentens datter Ivanka Trump. Kushner er sønn av eiendomsmagnaten Charles Kushner og kommer fra et rikt og liberalt New York miljø. Bannon og Kushner har det til felles at de begge har studert på Harvard. Men der Bannon jobbet seg inn med rå kraft, var det pappas penger som plasserte Kushner på verdens beste Universitet.

De revolusjonære klatrere faller alltid på samme måte. Hele sitt liv har de blitt fortalt at det de prøver på er å gå for langt. Det vil aldri lykkes. Motkreftene er for sterke. Hele sitt liv har de klart det likevel. Når den dagen kommer hvor de som advarer har rett, har de mistet evnen til å lytte.

Bannon var mannen bak presidentens katastrofale implementering av innreiseforbudet. Bare dager etter presidentinnsettelsen sto han bak et angrep på homofile og lesbiskes rettigheter de New York liberal Jared Kushner og Ivanka Trump måtte bruke nesten hele sin politiske kapital på å stoppe.

Lenge så det for utenforstående ut som om Bannon ville lykkes. Men han var allerede nederlagsdømt. Flere har prøvd, men ingen har noensinne stilt seg mellom Trump og hans familie og overlevd som rådgiver. Den endelige spikeren i kisten kom nok allerede 13. februar da Bannon prydet forsiden på Time Magazine med overskriften "The Great Manipulator".

Time fremstilte Trump som en dukke styrt av Bannon. Et større bredside mot presidentens ego er det vanskelig å fyre av. Trump ble rasende.

Trump kom til makten på løftet om å være en sterk mann. Det er ødeleggende for hans presidentskap å fremstilles som noens nikkedukke. Trump måtte handle. Først smalt han til i New York Post:

«I like Steve, but you have to remember he was not involved in my campaign until very late. I had already beaten all the senators and all the governors, and I didn’t know Steve. I’m my own strategist and it wasn’t like I was going to change strategies because I was facing crooked Hillary.»

Som om ikke det var en klar nok beskjed smalt han ytterligere til i Wall Street Journal dagen etterpå og omtalte Bannon som «a guy who works for me».

Så kom Assads bruk av kjemiske våpen. Angrepet var akkurat den typen hendelser Bannon så lange hadde argumentert for at USA skulle holde seg unna. I Bannons isolasjonistiske og nasjonalistiske verden er den største trusselen mot USA den utarming av USAs ressurser det innebærer å skulle leke verdenspoliti. Maktkampen gikk på høygir. Til slutt var det Ivanka Trump som fikk overbevist presidenten om å slå tilbake. De 59 Tomahawrakettene USA fyrte av som straff traff ikke bare en Syrisk flybase. De traff også Bannon som hadde mistet sin plass i det nasjonale sikkerhetsrådet.

Akkurat som Karl Rove og Donald Donald Regan før ham fikk Bannon føle hva det innebærer å glemme at "he is not my friend, he is my boss". Spekulasjonene går ikke lengre rundt hvor han skal styre presidenten, men rundt hvor lenge det går før han får sparken. Mannen som for bare to måneder siden i detalj siden bestemme hva Trump skulle foreta seg er nå hensatt til å kjempe for sitt politiske liv i en situasjonsbestemt allianse med Reince Priebus - stabssjefen som fikk skylden for at Trumps helsereform ble en katastrofal fiasko.

Quo Vadis Donald Trump? Hvor Trump går fremover er det nesten umulig å spå. Trumps West Wing fremstår som en blanding av et storslått TV-drama og et reality show. Akkurat nå ser det ut som om de rike liberalerne fra New York har et overtak. Men innflytelse hos Trump handler om suksess. Så lenge Kushner vinner vinner han. Om han begynner å tape vil han også fort erfare at det eneste som teller for sjefen er hvor bra den siste kvartalsrapporten din var.

Men som NYTimes skriver:

«But the quarterly report on Mr. Kushner shows that he has been in merger-and-acquisition mode. He has expanded his portfolio into a far-ranging set of issues, including Middle East peace, the opioid epidemic, relations with China and Mexico and reorganizing the federal government from top to bottom.

“Everything runs through me,” he told corporate executives during the transition. Lately, he has pushed to overhaul the criminal justice system, a goal that Mr. Trump embraced as a candidate near the end of the campaign when he tried to siphon black voters away from Hillary Clinton.»

Det er i så fall godt nytt for verden.

Jared Kushner og Ivanka Trump er om ikke annet - som New Yorkere flest - nokså sosialt liberale. Deres venner i New Yorks sosietet består som sosieteter flest av internasjonalister, kunstnere, homofile og utagerende festligheter. Jo større innflytelse de får over presidenten, jo mindre er sannsynligheten for katastrofale innskrenkinger i de fremganger for personlig frihet de åtte årene med Obama tross alt gav.

Snakker om NYTimes forresten. Vil du ha en rask oversikt over rollebesetningen? NYTimes har en fin gjennomgang her. Det kan være greit å lese seg opp. Vi skal tross alt leve oss gjennom fire (kanskje åtte) sesonger av dette showet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook