Kanye West: Fra Koengen i Bergen. FOTO: PAUL S. AMUNDSEN
Kanye West: Fra Koengen i Bergen. FOTO: PAUL S. AMUNDSENVis mer

Velkommen til Westland

Musikk og dans, men lite drama fra Kanye West i Bergen.

KONSERT: Det var grunn til å være både forventningsfull og nervøs før Chicago-rapper Kanye Wests konsert i Bergen tirsdag kveld.

Få har hatt like stor innvirkning på pop- og rapmusikken de siste ti årene som ham. Først som produsent, så som soloartist med fem utgivelser der han for hver plate har tatt skritt videre.

Samtidig har han ikke holdt seg unna sladrespalter, intimfotografering, eller twitring og utbrudd tilsynelatende uten impulskontroll. Senest for et par dager siden skapte han overskrifter da han under en konsert i England mente at folk behandler ham «som Hitler», i en av sine etter hvert velkjente, selvmedlidende rants.

Beina på bakken Derfor ikke rart om man gjør seg opp noen tanker om sceneveggen på Koengen, som viser et utsnitt av alteret fra oldtidsbyen Pergamon, der vi ser kjempen Alkyoneus, kjent for at han bare kunne holde seg udødelig om han hadde begge beina plantet trygt på bakken. Og dermed åpner naturlig nok West konserten fra luften, mens et femtentalls dansere myldrer rundt på scenen. Fra en lift midt på sletten stiger han til vers og gjør en gåsehudfremkallende versjon av «Dark Fantasy».

Etter den høytravende åpningen er det ikke imidlertid ikke mye stormannsgalskap og oppblåst ego å spore på scenen. Solid, tett og glødende kjører West — kompet av DJ og to mann på synth og gitar — gjennom låter som «Power», «Jesus Walks», «Can?t Tell Me Nothing» og en dirrende versjon «Hell Of A Life», før konserten går inn en mørkere fase med et par spor fra «808?s & Heartbreaks» og en medley med et par andre artisters hits han har bidratt på eller produsert. Man blir rent forbauset når man minnes på mengden av uforglemmelige og varierte låter denne mannen har i ermet — rapbangere, poplåter og forskrudd klubbmusikk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Proft og strømlinjeformet Ellers holder West seg i tøylene og konsentrerer seg om lovnaden om å «give some good music to y?all». Jeg sier på ingen måte at jeg savnet en idiotisk rant eller et bablete følelsesutbrudd, men samtidig er showet så proft og strømlinjeformet med sine svartkledde, koreograferte ballerinas og få muligheter for improvisasjon, samspill og feil, at man liksom ikke føler man har kommet noe særlig nærmere West i løpet av stunden han sto på scenen.

Han leverer versene sine tett og fokusert, men det er få overraskelser å spore i settet etter den svevende åpningen. Vel, bortsett fra da Pusha T fra Clipse kommer inn på scenen for å levere ett — 1 — vers i løpet av de nesten to timene konserten varer, nemlig det på «Runaway». Kul detalj, men den føles samtidig nesten malplassert og komisk i det ellers så regisserte konsertsettet, der det aldri er noen tvil om hvem som er hovedpersonen.

Manisk hamring Noen av kveldens mest pregnante øyeblikk blir derfor de der West viser seg fra sin mest sårbare side, som når han sklir og faller på den glatte scenen under «All Of The Lights» og bare blir liggende smilende på gulvet mens publikum holder pusten. Eller når han fra en pidestall synger «den gråtende robot»-hymnen «Runaway» mens han manisk hamrer løs på sampleren sin. Her ser vi noen minutter rett inn spenningen mellom eksistensiell tvil og voldsomme ambisjoner, nettopp det spennet som gjør så mye av Wests musikk, særlig den senere, så fascinerende.

Eller når han avslutter det som tross alt var et usedvanlig tait, feststemt og hitspekket show, med «Hey, Mama», sittende på knærne. Helt alene på scenen. Tydelig beveget.

Dette spilte han:
«Dark Fantasy»
«Power»
«Jesus Walks»
«Can?t Tell Me Nothing»
«Diamonds From Sierra Leone» (kortversjon)
«Hell Of A Life»
«Monster» (kortversjon)
«Flashing Lights»
«Good Life»
«Love Lockdown»
«Heartless»
«Swagga Like Us» (kortversjon)
«Run This Town» (kortversjon)
«E.T» (kortversjon med eget vers fra Kate Perry-låten)
«Homecoming»
«Through The Wire»
«All Falls Down»
«Gold Digger»
«All Of The Lights»
«Stronger»
«Runaway»
«Lost In This World»
«Hey, Mama»