Velkommen tilbake, Guillou!

På sine premisser er «Veien til Jerusalem» en spennende, medrivende og fascinerende roman.

Romanen «Veien til Jerusalem» er det første bindet i en planlagt trilogi fra den dramatiske korsfarertida. Og la det umiddelbart være sagt: Guillou har klart overgangen fra thrillerforfatter til middelalderkronikør nesten imponerende godt.

Det er på mange måter en fryd å lese «Veien til Jerusalem». Ikke nødvendigvis fordi Guillou presterer «stor» litteratur. Sammenlikner man ham med for eksempel Sigrid Undset eller Vilhelm Moberg, mangler han kanskje dybde, kanskje er språket flatere, symbolikken mindre sofistikert.

Men la det fare! På sine premisser er «Veien til Jerusalem» en spennende, medrivende og fascinerende roman.

Korsfarere
Både i svensk og europeisk historie var midten av 1100-tallet en svært dramatisk tid. I Sverige sloss to stormannsætter om tronen.

I Europa hersket korsfarerånden, enorme kristne hærer dro sørover for å kjempe mot sarasenerne i det hellige land. Helten og hovedpersonen i denne romanen, formodentlig i hele trilogien, er den unge Arn Magnusson, som tilhører en av de to mektigste ættene i Sverige. Fem år gammel holder gutten på å dø, etter at han faller fra en steinmur. I et forsøk på å berge ham lover foreldrene ham bort til Gud, bare han får leve.

Og i og med at gutten klarer seg, må løftet innfris, selv om det smerter. Arn lever sine barne- og ungdomsår innenfor klostermurene. Dette blir en velsignelse for gutten. Den lærde abbeden, fader Henri av Clairvaux, bringer han inn i bøkenes verden. Broder Guilbert, en tidligere tempelridder som har begått så store synder at han må tilbringe resten av livet sitt i kloster som straff, lærer ham å fekte, ri og skyte med pil og bue. Og Arn selv er et overflødighetshorn av et menneske, med unike intellektuelle evner, og med en kjempes fysisk styrke, selv om han er liten og spinkel.

Uskyldig

Idet han kommer ut fra klosteret, er han en av Sveriges mest lærde menn og den beste ridderen i landet, og samtidig så naiv og uskyldig som om han kom direkte fra morslivet. «Uten synd,» mener fader Henri. I sin skildring av klosterlivet og klostermentaliteten tror jeg Jan Guillou pløyer dypere enn han noen gang før har gjort i sitt forfatterskap.

Middelalderen var på mange måter en idealismens og oppofrelsens epoke. Gudstroen var ekte, naken og direkte: Herren hadde en særegen plan med alle menneskers liv, utfordringen besto i å forstå sin gudegitte bestemmelse. Det var også på sitt vis en søkende tid, slik Guillou demonstrerer gjennom de betagende diskursene mellom unge Arn og hans lærer, fader Henri.

Innenfor klosterets murer befant man seg i den «høye» verden, med oppofrende arbeid, grundige studier, storslagne idealer. Utenfor var «det lave», med krig, med vold, med trellehold. I slutten av tenårene får Arn igjen møte verdenen der ute. Han kommer tilbake til slekten sin, og er en fremmed fugl.

Likevel vinner han tillit, både som kriger og tenker. Snart blir han dypt involvert i den bitre kampen om kongeriket Sveriges trone. Han lar seg besudle, både ved sin deltakelse i politiske intriger, og ved å gi etter for kjødets lyst. Fallet blir voldsomt, straffen blir hard, og med dette toner romanen ut, mens vi får gå og glede oss til neste bind.

Velkommen tilbake, Jan Guillou!