Velkommen tilbake

Fem dager uten Dagbladet, Aftenposten, VG og en rekke andre norske aviser har vært en videreutdanningsreform av dimensjoner. Det sto ingen streikevakter utenfor nettavisene, og nettlesningen økte kraftig. Men hva har vi egentlig lært?

Seks dager uten de faste avisene å bla i kan bringe fram lengselen i øynene til enhver aviselsker. Plutselig er man nødt til å se medpassasjeren på bussen i øynene, snakke med sin mann til frokost, til og med bla gjennom Kapital i en pause på den lokale kaffebaren.

Å FJERNE AVISER endrer folks liv på dramatisk vis. Da streiken tok avisene fra oss, etterlot det gapende hull i hverdagsvanene. Men det fantes et alternativ: Ingen nettaviser ble stengt som et resultat av streiken. Var du koblet til Internett, var det bare å koble seg inn for å lese nyhetene på Dagbladet på nett, Nettavisen eller VG. Avisene er stoppet - les om det i avisa.

Dagbladet på nett økte lesertallene med fra 23 prosent onsdag - da det begynte - til nesten femti prosent på fortsatt avisfrie mandag. Den reine nettavisa Nettavisen økte mest, kanskje fordi det var en avis folk var sikker på var upåvirket av streikens rammer.

Det alle tradisjonelle pressefolk nå lett nervøst spør hverandre, er om dette blir lesevaner folk vil beholde. Kanskje betyr dette et endelig sving i nettvariantenes favør, etter at slike aviser har kunnet registrere jevne og raske doblinger av leserskaren de siste årene? Tidligere erfaringer med mediestreik har vist at ting kan skje fort. Da NRK ble stengt av streik i 1994, samtidig med at ferske P4 åpnet sine sendinger, ble resultatet tidenes gavepakke til den nye kanalen. Få ting er så sementert, for ikke å si rustet fast, som folks frekvensvaner. Men i de NRK-løse dagene ble folk tvunget til å vri og søke etter noe nytt. De fant P4, og mange likte det de fant. Resultatet er kjent: P4-aksjen bykset oppover på lytterbarometer og børs, og tidligere Førde-rådgiver Svein Larsen og tidligere NRK-ansatt Kalle Lisberg ble mangemillionærer. Sannsynligvis sender de to fortsatt blomster til NRKs fagforening på årsdagen på streiken. Det bør de.

MEN GJELDER DEN SAMME situasjonen nå? P4 leverte mye av det samme produktet som NRK Radio - det var samme klokke, lik musikk - altså bare å bytte frekvens. Men som alle som prøver nettversjonene for første gang oppdager; internettavislesning er ikke helt det samme som avislesning. Opplevelsen er forskjellig. For å bruke et begrep fra avismiljøet - mediene har svært forskjellige «bla'plan». I aviser streifer du rundt på sidene, på skrå og tvers, og for hver gang du blar om får du et nytt univers. I nettaviser går du inn og ut, opp og ned, fram og tilbake. Du søker, velger og klikker, der du i en avis «sklir» over sidene.

I DEN TRYKTE AVISA scanner du raskt en rekke saker. Vil du lese en hel sak, står den der allerede. I nettavisa får du en intro, og må velge å klikke deg videre til et skjermbilde der den saken dominerer. På et vis gir en trykt avis en idé om oversikt, der nettavisa lover mulighet for fordypning og slik lokker deg til å klikke deg stadig dypere inn i nettlabyrinten. Det er et interessant fenomen at mens de trykte mediene lenge har gått mot større vekt på illustrasjon og grafikk, har de skjermbaserte avisene faktisk beveget seg andre veien: mot strammere og reinere layout og fokus på tekst. Økte overføringshastigheter vil snart gi større muligheter for video og lyd - men inntil videre er nettavisene i forbausende grad et tekstmedium for de leseinteresserte.

Oppdateringshastigheten er den andre store forskjellen mellom trykkaviser og nettaviser. INTERNETTAVISENE kan levere radioens hurtighet med skriftmediets mulighet til fordypning og presisjon. Men samtidig skaper den stadige oppdateringen uro: som en eldre fersking på nett nettopp spurte: «Når går nyhetene på Internett da?» Det blir litt som forskjellen mellom P1 og «Alltid nyheter». Slår du på «nyhetene» på vanlig radio, syns du at du vet du hva du får; slår du på «Alltid nyheter», får du alltid nyheter - men du aner ikke alltid hvilke nyheter. Noen autoritativ utgave kommer aldri, nyhetene biter hverandre i halen til de dør. Så lever de videre i arkivet. I internettverdenen er det alltid - eller aldri - deadline. Som en internettredaktør i USA beskrev sin digitale avis: «It's just like a newspaper. Only different.»

Streikens avisstopp kan ha ført til at mange har fått økt sans for nettet. Men samtidig avslørte avisstoppen at papirutgavene fortsatt er «alle nyheters mor». Når trykkavisene (med noen unntak) ikke lenger var på plass om morgenen, forsvant det viktigste hjulet på nyhetsvogna. I ET STADIG RASKERE JAG er det nyheter som skaper nyheter - da NRK ikke lenger hadde aviser å lage nyheter av, ble nyhetssendingene underlig blasse. Ved første tanke skulle man tro at å få være mer «alene» med nyhetene burde være en luksussituasjon - i virkeligheten ble nyhetstilfanget raskt innskrenket. Og det var forunderlig å se og lytte til hvordan NRK i helga nærmest slapp taket på streikesituasjonen. De klarte ikke godt nok å formidle hva som egentlig foregikk. I rettferdighetens navn var TV2 bedre, men det virket som begge tv-kanaler savnet presset, jaget og inspirasjonen fra printavisene, selv om internettversjonene av de samme aldri er blitt sitert så flittig over eteren som de siste dagene.

Men TV2 siterer langt oftere til sine internettsider enn fra, og NRK siterer knapt noen gang sine egne sider. Slik nettaviser vesentlig er tekstbasert, har det foreløpig lyktes avisene bedre enn tv-kanalene å lage frittstående nettaviser. Det er fortsatt stor forskjell på dataskjermer og tv-skjermer.

Streikedagene var en enestående reklameanledning for Internett - en engangssjanse til å skaffe seg et leserhopp. Og lesertallene tyder på at nettavisene brukte den sjansen i større grad en de tradisjonelle etermediene, som i perioder mest virket som de hadde mistet sin faste leverandør.