Vellykket debut

Vellykket debut av en formbevisst forfatter, som forfører med å skrive om det ubehagelige.

Carl Frode Tillers debutroman «Skråninga» er en studie i et menneskes oppløsning. Hovedpersonen er innlagt på psykiatrisk institusjon etter å ha mistet kontrollen over livet sitt. Her sitter han og skriver seg gjennom traumene fra en tragisk barndom. Tilværelsen har trengt ham opp i et hjørne. Ridd av angst og tvangsnevroser pines han av minner om unevnelige ugjerninger han har begått. Angsten og avmakten har bitt seg fast.

Skildringene fra oppveksten fungerer som en oppskrift på undergangen. Hans syke foreldre har frambrakt et monster, som likevel er en skjør og fortvilet gutt som vi - gud hjelpe oss - får sympati for. «Skråninga» er en tragedie, som etterlater en skjelven og deprimert leser. Sterk kost.

Tiller vet å skrive fram ubehaget. Han har en utrolig sans for rytme, og stilen likner på mange måter Jon Fosses repetitive og manende stil. Assosiasjonsprinsippet styrer teksten. Korte tekstpassasjer inneholder gjerne tre-fire sceneskift. Skiftene er umerkelige og så elegant gjennomført at det er en fryd å lese.

Dette er en gjennomkomponert roman, der form og innhold korresponderer. Tekstens faste rytme gjenspeiler hovedpersonens fobiske verden. Enkelte motiver går igjen og forsterker den fobiske stemningen: renhetshysteri, kravlende insekter, gnagende ekorntenner. En får lyst til å riste av seg et eller annet etter lesningen. Tiller formidler tunge tanker med lett hånd, boka har et forførende ubehag som kvalifiserer ham til en framskutt plass i min bokhylle, der det allerede er satt av plass til neste bok.