Vellykket eksil

Starten på Faldbakkens siste roman fyller oss med de bangeste anelser om hva vi har i vente. Mens den pene og pyntelige Tobias Bertrand venter på toget på stasjonen ved Nationaltheatret, blir han ufrivillig vitne til at en rufsete og brutalt utseende ung mann og en godt moden kvinne gjennomfører et heftig samleie.

Paret blir oppmerksom på ham, og det går ikke bedre til enn at den unge mannen gyver løs på Bertrand med bare nevene. Sjokkskadd, men samtidig gjennomrystet av en pervers nytelse (som rimelig nok kommer bak på ham), klamrer Bertrand seg til sin overfallsmann og gir seg enda til å kysse (!) ham, eller som det heter i Faldbakkens velmodulerte prosa: «(...) han skilte leppene og plasserte et hett, sugende blodkyss på sin overfallsmanns glatte, gyllenbrune hals.»

Identitet

Herregud, tenker vi, er nå Faldbakken ut på den galeien igjen? Skal vi få en ny studie i mannlig underkastelsestrang og undertrykt homoseksualitet - med rikelig anledning til utpensling av sadomasochistisk sex og andre pirrende og pikante «avvik»? Men takk og pris, Faldbakken gjør vår frykt til skamme. Den innledende scenen er det svakeste punkt i en bok som på en sober måte tegner et portrett av en mann på jakt etter en ny frihet og en ny identitet.

Rent bortsett fra dette - er det nå ikke på tide at Faldbakken snart blir spart for beskyldningene om å spekulere i seksuelle «perversjoner» - selv om han for egen del ikke er helt uten «skyld» i at dette bildet har festnet seg? Men ærlig talt, i så måte har han jo for lengst funnet både sine overmenn og sine overkvinner, som får Faldbakkens erotiske prosa til å stille i klasse med en «Cocktail»-novelle fra 50-årene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Forgjengere

Den pene mannen på perrongen har mange forgjengere i Faldbakkens tidligere forfatterskap, og det tematiske slektskapet med romaner som «Adams dagbok» og «Bad boy» er slående. Men i «Eksil» har Faldbakken ikke bare klart å hitte på en ny og original historie som ramme om den psykologiske studien, han har også maktet å bringe nye sjatteringer inn i bildet av den mannlige psyke, slik den er blitt betraktet gjennom hans briller under en forfatterkarriere som nå strekker seg over 30 år. Etter mitt syn er «Eksil» en av Faldbakkens psykologisk sett mest interessante og litterært sett mest vellykkede romaner på mange år - langt bedre enn fjorårets roman, som «Eksil» knytter handlingsmessig an til, idet den forteller historien om mannen som den kvinnelige hovedpersonen i «Når jeg ser deg» var blitt forlatt av.

«Eksil» er en ny og original variant av historien om den tilsynelatende tilfredse, vellykkede og velfungerende mann som plutselig en dag stikker av fra det hele og starter et nytt liv. At dette er et så yndet litterært motiv, henger selvsagt sammen med at det svarer til et dypt behov hos mange av oss som lever et liv på skinner, et liv som vi selv har vært med på å tilrettelegge, og som vi også ønsker å leve.

Hos de fleste avsetter likevel hverdagens tredemølle et savn, en uklar lengsel etter å kaste av seg de «byrder» vårt yrkes- og familieliv pålegger oss, livet, Ved siden av den ambivalente morsbindingen er det denne lengselen etter en frihet hinsides kjernefamiliens trygge favn som er det gjennomgående hovedtema i Faldbakkens forfatterskap. Den har ofte vært knyttet til en forestilling om en undertrykt sanselighet eller fortrengte seksuelle behov, en undertrykkelse som har funnet sted i snillhetens og borgerlighetens tjeneste. Og starten på «Eksil» legger opp til en ny variant av denne historien. Det fine med denne romanen er at Faldbakken vrir historien om den forsvunne ektemann og småborger i en annen retning. Rett nok innlosjerer han sin hovedperson som vaktmester og resepsjonist på et bordell på vestkanten i Oslo etter at han er «flyktet» fra legevakten og midlertidig har oppholdt seg i et noe tvilsomt innvandrermiljø på Grønland.

Artig

Men «Eksil» handler i bunn og grunn ikke så mye om undertrykt sanselighet, det er andre behov hovedpersonen søker å få dekket i sitt frivillige eksil: et behov for en annen type fellesskap, for å være noen til nytte, for å påta seg ansvar for andre enn seg selv, for å være «snill gutt».

Handlingen i «Eksil» er skrudd fint sammen, og Faldbakken skaper mange artige konstellasjoner av de brikkene han flytter omkring med - selv om det blir i meste laget med tilfeldige sammentreff. Poenget med å la den forsvunne ektemannen spille rollen som privatdetektiv, hyret av sin egen kone for å oppspore seg selv, er godt utnyttet, om enn litt overspilt, og slutten virker en smule søkt. Alt i alt er det imidlertid de beste sidene ved Faldbakkens skrivekunst som utfoldes i denne romanen, som han ovenikjøpet har bebudet en fortsettelse av.