Vellykket Hamardom

Skal ruiner pakkes inn? Tilhører de ikke landskapet og må få stå i fred? Er ikke vernebygg en anakronisme som ødelegger snarere enn å verne? Det vil si, de kan nok verne murverk, men ikke dettes mening.

Mange stilte slike spørsmål da det ble snakk om å lukke domkirkeruinen på Hamar inne i et stort drivhus. (Planter liker seg i drivhus, men hva med stein?)

  • Jeg var en av dem som tvilte på «vernebygget». La ruinen stå som minne og landemerke, var mitt syn. Men prosessen gikk sin gang, arkitektkonkurranse ble holdt med Lund & Slaatto som vinnere, og nå hever et stort glasshus seg omkring den relativt beskjedne ruinen av middelalderens Hamardom. Noen bilder i avisen fra innvielsen antydet at resultatet slett ikke var så meningsløst som jeg hadde fryktet, og med en viss spenning la jeg veien til Hamar.
  • Utrolig, men sant: her er virkelig noe lykkes! Førsteinntrykket av glasshuset var medrivende. Lett og levende står det der med sine speilende og transparente flater som svøper seg rundt ruinen. Den anes innenfor som noe mektig og uventet. For hvem venter seg at et drivhus skal inneholde murer, søyler og buer? Forholdet til omgivelsene er også overbevisende. Sverre Fehns kraftfulle museum i Storhamarlåven bakenfor kunne ikke hatt en liknende bygning som pendant; her var kontrast nødvendig, og dermed understreker de to bygningene hverandres egenart. Mens museet trekker seg inn bak odden i Mjøsa, betoner vernebygget dennes retning mot Helgøya, den «hellige», hjerteformede øya som mer enn noe annet sted er Norges midtpunkt. Og ytterst på odden har arkitekt Kjell Lund reist en klokkestøpul i stål, der to bronseklokker kan fylle naturrommet med klang. Vi minnes Goethes ord: «Det er ikke alltid nødvendig at sannheten kroppsliggjøres, det er nok at den bølger frem gjennom luften som vennlig-alvorlig klokkeklang.» Glasshuset tar opp rommets klang og blir dom. «Hamardomen» står det på Hedmarksmuseets folder, og en domkirke er virkelig kommet i stand. Byggeoppgaven var et vernebygg - resultatet ble en kirke!
  • Det er særlig når man trer inn at kirken åpenbarer seg. Et merkelig rom er det. Strengt og kjølig, men samtidig et sted der noe vesentlig viser seg. Og det vesentlige lever og leder oss mot det andre. Hva skyldes dette? Alene ville glasshuset bare ha vært en spennende konstruksjon (satt i verk av den bygningstekniske konsulent, professor Kristoffer Apeland), men i forhold til ruinen fremtrer det som en overnaturlig lysfolie som gir det gamle murverket ny eksistens. Før sto det der som noe forgangent, nå er det igjen blitt levende! «Kun ved å bygge det nye får man fortiden i tale,» skrev arkitekt Fehn, og disse ordene passer her. Her viser det nye at intet virkelig forgår. Det bare trekker seg inn i seg selv og venter på at noen skal gi det liv igjen. Kontrasten mellom det nye og det gamle er det som har muliggjort denne gjenfødelsen.
  • I arkitektkonkurransen premierte man også et utkast som kopierte den romanske domkirkens omriss i glass, med den gjenstående søyle- og buerekken integrert i oppbygningen. Men på denne måten ville ikke det gamle fått nytt liv; det ville bare blitt «forklart» som antikvarisk minne. I Lund og Slaattos hall er ikke det romanske murverket minne, men nærværende realitet. Kanskje det til og med virker sterkere nå enn det gjorde dengang Hamardomen var intakt!
  • Det er interessant å legge merke til at den store stålkonstruksjonen på en måte forsvinner når rommet går opp for den besøkende som kirke. (Slik forsvant vel også gotikkens ribbeverk når katedralens interiør ble opplevd som helhet.) På fotografier kommer ikke dette frem. Da virker konstruksjonen dominerende, ja, påtrengende, mens ruinen skrumper og blir rest. Men på stedet, når lyset strømmer inn og spiser opp stålrørsbindene, blir den gamle lysvisjonen som har spilt en så viktig rolle i Europas arkitektur, tolket på nytt.
  • Men rommet er ikke bare lys og sten; det er også retning og vertikalitet. Et stål- og glasshvelv av trekanter og buer løper fra inngangen til alterrommet. Det leder mot et mål og hever blikket. Slik blir den umiddelbare opplevelsen av sakralt rom artikulert på kristent vis, og vernebygget slutter seg til den store europeiske tradisjon.

P.S. Disse betraktningene er skrevet etter et besøk i solskinn. Montro hvordan det virker i gråvær, regn og tåke? For ikke å snakke om når mørket kommer og rommet blir opplyst innenfra. La oss forøvrig slippe flombelysning!