Vellykket hevnroman

«Det er en bok jeg forsøkte i det lengste ikke å skrive, men nå vet jeg at jeg må. Jeg ville antagelig bli gal hvis jeg ikke skrev denne forbannede boka,» skriver hun mot slutten av romanen, der fortrolige samtaler blir replikker, vennemiddager fradragsberettiget og kjendiser og svikefulle elskere navngitt.

Rydbergs fjerde roman skapte en voldsom debatt da den kom ut i fjor, idet hun her utfordrer grensen mellom fiksjon og virkelighet. Selv kaller hun boka en hevn. En hevn over alle de som har fornedret henne. Hun tar oss med til Goa i India, der parseren Kaizad brukte henne i et trekantforhold og voldtok henne (eller snarere: hun lot seg voldta). I erindringsglimt tar hun oss med til barndommen, bl.a. til den gang åtteåringen Annette ikke møtte opp til avtalen de hadde, eller da tenåringen Jørgen høylytt forkynte at han ville kysse alle andre enn henne da de lekte «kyss, klapp og klem».

Endelig befinner vi oss i Stockholm nattetid, og følger det året Rydberg tilbrakte alle nettene ved bardisken på kaféer i håp om å få et glimt av mannen hun elsket, den noe fordrukne kjendisadvokaten Rolf, som ikke vil ha henne, men som står og kliner med andre vel vitende om at hun ser på.

Sarkasme

Først og fremst er «Den høyeste kasten» et selvutleverende skrift over den jeg-person som Carina Rydberg velger å kalle Carina Rydberg, en kvinne som alltid er utenfor og tredjemann. Kanskje fordi hun kun forelsker seg i dem med «det bortvendte blikket», medlemmer av den høyeste kasten som alltid foretrekker de som er rikere og vakrere enn henne.

Hvor sann er denne selvbiografiske romanen? Da bortsett fra at kjendisnavn og episoder er gjengitt og selvopplevd? Kanskje er det umulig å formulere en sannhet, en oppriktig «betroelse»? Det oppdaget Carina den gang hun skulle skrive om episoden med Jørgen i dagboka, og beskrev det på «en lett sarkastisk måte, (fordi), visse ting er vanskelige, nesten umulige å skrive om». Og det er denne lette sarkasmen, eller litterære distansen, som gjør dette til god litteratur og ikke pinlig selvutlevering.

Iscenesetter

«Jeg vil at disse navnene skal feste meg til virkeligheten,» skriver hun bl.a. i denne romanen der alt annet enn navnene i en forstand er fiksjon, i motsetning til mange såkalt fiktive romaner der alt er pinlig privat, bortsett nettopp fra noen oppfunne navn. Og utover i romanen er det da også som om Rydberg selv iscenesetter sitt liv.

Hun oppsøker kaféene for å samle stoff, snakker med venner for å innhente replikkene hun trenger, og observerer reaksjonene til bekjente når hun sitter og ser Rolf kline med andre. Som om hun bruker seg selv i et psykologisk eksperiment, ser hvor langt han kan gå, hvor langt hun kan gå. Og hun er ondsinnet mot dem begge, som når hun skildrer suget i øynene til Rolf når han ser en drink, et sug han aldri har når han ser på henne.

Vellykket

Selv kaller hun seg et monster, men det er kun seg selv hun utleverer, de andre observerer hun bare, og personlig synes jeg det er langt mer betenkelig med de såkalt historisk-biografiske romanene der forfattere setter seg inn i avdøde personers følelsesliv. De store døde kan tross alt ikke engasjere advokat, slik Rolf gjorde da boka kom ut. Det som visstnok fornærmet ham mest, var at Rydberg kalte ham en dårlig tennisspiller, og i et intervju sier hun at den eneste direkte reaksjonen hun har fått, var fra en kvinne som ikke engang ble navngitt, men som ble fornærmet fordi hun ble beskrevet som alminnelig. Og hva ofrer en ikke for en god historie? Som theatercaféanekdoten der en ondsinnet professor, fryktet for sin onde tunge idet han stadig satt og utleverte sine venner, i et intervju ble spurt om han ikke hadde betenkeligheter. «Heller en god vits enn en god venn», var svaret. At Rydberg da ofrer noen gode venner for en god roman, er hennes valg. For øvrig er hun ikke den første som oppdager at pennen er den beste hevn. Hennes landsmann Strindberg bedrev slikt hele tida, og hva med Dantes «Divina Commedia»? Personlig ser jeg «Den høyeste kaste» som et vellykket litterært eksperiment, som vel og merke er virkningsfullt bare én gang.

<B>CARINA RYDBERG:</B> Vellykket nidskrift fra Stockholms kjendisverden.