Vellykket Kristin

HAUGESUND (Dagbladet): De som måtte ha fryktet eller ventet at «Kristin Lavransdatter» skulle bli en kalkun på på størrelse med Nidarosdomen, kan ta det med ro. Liv Ullmanns film etter første del av Sigrid Undsets romantrilogi gjør inntrykk. Men jeg holder med dem som mener filmen er for lang.

Dette siste vil jeg begrunne slik: Jeg er nokså overbevist om at «Kristin ...» ikke ville tapt fylde eller intensitet om dens nåværende tre timer og åtte minutter var blitt \'trimmet» til, la oss si, rundt to timer. Ullmanns «Kristin...» er likevel så full av de viktigste detaljene som skal gå sammen om å overbevise oss om tida og stedets ekthet.

Lykkelig samspill

Her lykkes Ullmann storartet i sitt samspill med fotografen Sven Nykvist og scenografene Karl Juliusson og Inger Pehrsson.

Filmen følger romanforelegget nøye, og bryter bare kronologien med de korte åpningsscenene som viser Kristin og Erlands bryllup, kulminasjonen på deres ulykksalige kjærlighetshistorie, med alle dens sosiale og psykologiske ringvirkninger. Sven Nykvist, som så ofte har fanget det nordiske lyset i sine bilder, gjør det igjen når han til alle årstider viser livet i og rundt Jørundgård, høyfjellets ødslige velde, klosterinteriøreter i gamle Oslo eller menneskene under kirkehvelvingene i Nidaros.

Det tidløse og det tids- og stedstypiske var jo den lærde dikter Undsets doble anliggende da hun la sin kjærlighetshistorie til norsk høymiddelalder, fra tidlig 1300-tall og utover. Kristin er runnen av østnorsk lavadel, og født inn i en sammenheng der det meste av hennes liv synes fastlagt fra hun som barn loves bort til en annen velhavende families arving, Simon Darre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er fra den sommerkvelden Kristin under klosteropholdeti Oslo trår dansen med ridder Erlend Nikulaussøn, dramaet slår ned: De fortaper seg omgående i hverandre, og det beståendes orden er brakt i dypeste ulage.

Elisabeth Matheson, i den svære og krevende tittelrollen, viser både temperament og den strenge renheten til den kjærlighetsramte Lavransdatteren. Bjørn Skagestad, i sin trolig beste filmrolle til nå, har både gjennomskuet og forstått den noe frynsete ridder Erlend, kvinnebetvingeren som har brukt sin erotiske makt hensynsløst og uforpliktende, og som brått tas av et alvor han ikke kan rå med, like lite som den bråvåknede Kristin.

Dette er sterkt og overbevisende nok for meg. Men som filmberetning trues den dramatiske framdriften av den lange, lange rytmen Ullmann pålegger den, i mange dvelende nærbilder. For meg blir derfor «Kristin ...» først og fremst en serie glimrende enkeltopptrinn der dramaet fortetter seg. Eksempelvis i oppgjørsscenen Kristin og Erlend har med den forsmådde Siumon Darre, og i scenen med Kristins foreldre, Lavrans(Sverre Anker Ousdal) og Ragnfrid(Henny Moan) som varierer kjærlighetsmotivet fra en annen vinkel. Melodramatisk(i beste mening) kraft blir det også i opptrinnet der Erlends fortid i skikkelse av hans avlagte og hevnlystne elskerinne(Lena Endre) dukker opp.

Beundringsverdig

Av de mange gode birollene ellers må vi nevne Rut Tellefsen, Svein Tindberg, Jørgen Langhelle og Erland Josephson.

For å summere: Om Liv Ullmanns «Kristin ...»-film til tider blir både sakte i tempo og enstrenget av gemytt, er den gjennomført med beundringsverdig konsekvens. Filmen får ordinær premiere førstkommende fredag et førtitall steder i landet.

De mange som har forhåndsbestilt har ingen grunn til å angre på det!