Vellystig vulgært

«Å være naturlig er en forferdelig vanskelig stilling å posere i» mente Oscar Wilde. Med denne og liknende læresetninger ble Wilde en av de første til å sette ord på en holdning som kalles camp.

Fordi camp har usedvanlig lite å gjøre med campingturer og campingvogner, har sosiologen Kjetil Rolness funnet det nødvendig å innføre oss nordmenn i begrepet ved å skrive en hel bok. Allerede tittelen «Vulgær og vidunderlig», og særlig undertittelen «En studie i utsøkt dårlig smak» gir en hurtiginnføring. Camp er det smakløse opphøyet til kult, og Rolness gir bedååårende mange eksempler på at det faktisk kan være henrivende å oppføre seg som elefant i en glassbutikk.

Tenk på Imelda Marcos skosamling, Sputniks truser, Liberaces juvelbesatte pianofingre - og man fatter instinktivt at det overdådig vulgære har en bred tilhengerskare. Camp er et urbant fenomen, men langt fra nytt. Rolness framstår som en entusiastisk sirkusdirektør der han guider oss bakover i historien, innom det franske hoffets pudderparykker, via dandy'enes svaiende ganglag og filmdivaenes fruktoppsatser i håret og like til Madonnes utstuderte ytre.

Her møter vi f. eks. en ekte camp-dronning som Tallulah Bankhead, amerikansk skuespillerinne og et av 20- og 30-åras vandrende katastrofeområder. En gang hun møtte en katolsk kardinal med kappe og svingende røkelseskar, uttalte hun følgende: «Dahling, kjolen din er guddommelig, men det har tatt fyr i håndvesken.»

Kjetil Rolness bok er mer enn et popkulturelt sukkertøy. Den kan leses som den fornøyelige galskapens idéhistorie. Den går også inn på teoretiske diskusjoner omkring begrepet camp og jva som skiller det fra kitsch. Det handler om to vesensforskjellige sinnelag, med en underlig forbindelse, ifølge forfatteren.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Camp er distansert og selvbevisst. Kitsch er naiv innlevelse. Camp lar alt utarte til manér. Kitsch er manérens lykkelige uvitenhet. Campeksponenten ønsker å more. Kitsch-kunstneren vil bevege og imponere. Camp-tilskueren dras mot det oppstyltete og outrerte, kitsch-elskeren mot det vakre, romantiske. Det kan føre dem alle i samme retning!»

Tidens tann

Rolness refererer ofte til den amerikanske forfatteren Susan Sontag og hennes «Notes on Camp» fra 1966. Sontag hevder bl.a.: ¡Tiden befrir kunstverket fra dets moralske betydning, og overlater det til camp-sensibiliteten.». Det er forklaringen på hvorfor vi i dag ler hjertelig av noe vi felte tårer av før. Ingen trekker lenger fram lommetørklet når Ingrid Bergman - mens den tyske krigsmaskinen ruller gjennom Paris - dypt i Humphrey Bogarts favntak spør: - Er det kanonene, eller er det hjertet mitt som dundrer? «Casablanca» er blitt camp.

På samme måte kan man tenke seg at Dan Børge Åkerøs kitsch-intervju med Jan Erik Langangen i TV2 nylig, om få år kan bli en lekkerbisken for camp-elskere.

Selv om Norge er en nasjon av tungsindige og oppriktige fjellbønder, har også vi våre umiskjennelige camp-fenomener, ifølge siste kapittel i «Vulgær og vidunderlig». Rolness nevner i fleng: Cowboy-Laila, AKP (m-l), Oslo Fullevangeliske Kirke, Olga Marie Mikalsen, Vebjørn Sands malerier, Halldor Skards «oppmuntringsbøker», statsministerens nyttårstale og Sputnik m.m.

Etter Kjetil Rolness bok skjønner man bedre hvorfor man ler når man helst vil gråte. Dette er guddommelig lesning, dahling!