Velmenende om mor og far

Kjersti Ericsson har skrevet en roman der jeg-personen gjør et passe forsiktig selvterapeutisk forsøk på å ordne minnene om sine foreldre, i et forsøk på å forstå livet deres og tida de levde i. Resultatet er blitt en velmenende bok.

Faren var kommunist, forfatter in spe, med mange kunstnervenner. Under krigen ble han motstandsmann.

Etter krigen ble kunstnerdrømmene erstattet av en omflakkende tilværelse i kampen for å forsørge kone og datter, en fabrikkarbeidende intellektuell. Sin mor husker Karin først og fremst som en kvinne som hele sitt triste liv forsøkte å heve seg over sin lave stand.

Usikker

Når Karin setter seg til med sin erindringsbok, er de begge døde, og alt hun har å bygge på er sine egne minner og brev mora tok vare på. Disse flettes sammen i ønsket om å kaste lys over to menneskers liv, hvem de egentlig var, når det var livet sviktet dem, livsløgnene deres, bitterheten.

Karin er selv politisk aktiv radikaler, tydeligvis ganske kjent, og hun kommer med enkelte stikk til sin egen generasjon. Men den språklige usikkerheten i boka tyder på at disse minnenes forfatter sliter med å holde på sin radikale identitet eller ganske enkelt er språklig usikker.

Det blir f.eks. litt påtakelig når en forfatter som insisterer på a-endelser, gir datter, mor og bestemor en-endelser. Med sitt til dels billedrike språk skriver hun seg dessuten rett inn i den småborgerlige realismens kunstspråksjargong, en sjargong som både er trygg, varm og romslig.

Teksten blir da også ganske lunken.

Svekkes

Karin, sannsynligvis en passe vellykket akademiker, med voksne barn og et passe lykkelig liv, kommer ingen vei med sine minner. Hun er ikke i stand til å utdype foreldrenes liv eller samliv, de forblir ganske tidstypiske figurer, det avdekkes ingen nye spenninger underveis, og de refleksjoner hun gjør seg under skrivingen, er av velmenende sosiologisk karakter.

«Barn har en fryktelig evne til å ta alt på seg. Ble myten om syndefallet oppfunnet av et barn? Et tygg av et forbudt eple, og en har skylda for alt som går galt i verden. Det finnes barn som blir knust i forsøket på å verne en far eller mor mot følgene av de forbrytelsene de begår mot barnet.»

Spørsmålet er tragisk dumt, påstandene selvfølgeligheter, og dessverre representative for boka. Ganske snart svekkes derfor leserens interesse både for de sårene romanens jeg-person måtte ha og den fortellingen Kjersti Ericsson lar henne fortelle.