TILFREDSSTILLER KRAVENE:  Kostymedramaet «Belle», som handler om den halvt svarte datteren til en britisk admiral på 1700-tallet, fremheves som en type film det bør bli flere av i britisk film.
TILFREDSSTILLER KRAVENE: Kostymedramaet «Belle», som handler om den halvt svarte datteren til en britisk admiral på 1700-tallet, fremheves som en type film det bør bli flere av i britisk film.Vis mer

Velment kvelertak

Britisk filmindistri demonstrerer hvordan kvotering ikke bør gjøres.

Kommentar

Den som ikke er mangfoldig nå, skal pinadø bli det. Fra september innfører det britiske filminstituttet nye regler for produksjonene som søker om støtte fra potten på over 27 millioner pund. Nå må filmprosjektene tilfredsstille to av tre nye krav: Å vise mangfold på lerretet gjennom å ha minst én hovedperson eller en tredjedel av birollene representere mangfold på en positiv måte; å fylle minst to nøkkelroller i produksjonsapparatet med medarbeidere som kommer fra forskjellige minoriteter, og å skape «muligheter og sosial mobilitet» ved å gi traineestillinger til filmarbeidere med ulike bakgrunner. Med mangfold menes å inkludere rollefigurer eller crew-medlemmer som tilhører etniske eller seksuelle minoriteter, som er kvinner, har en funksjonshemming, eller kommer fra en lite privilegert bakgrunn. Kulturminister Ed Vaizey mener tiltaket er med på å «heve ambisjonsnivået» for de kreative bransjene. Sett utenfra virker det som et underlig semi-stalinistisk grep under en konservativ regjering.

For slike drakoniske krav har som implisitt budskap at forskjellene mellom folk er viktigere enn likhetene. Det gjør kjønn, etnisitet eller legning til en filmarbeider eller skuespillers viktigste egenskap, viktigere enn de individuelle ideene de bringer til torgs. Og den rare forventningen om at rollefigurene skal gjenspeile mangfoldet «på en positiv måte», høres ut som noe som vil virke mot sin hensikt.

Den som vil at samfunnet skal være et sted der innbyggerne ikke defineres utfra kjønn, hudfarge eller seksualitet, må ønske seg et kulturliv der alle fremstilles som sammensatte og levende mennesker, med gode og dårlige egenskaper, og ikke reduseres til representanter for en gruppe eller en livserfaring.

I Hollywood har svarte skuespillere og regissører lenge kjempet mot det regissør Spike Lee foraktelig har kalt «the magical negro»; en stereotypi der en godhjertet, innsiktsfull svart rådgiver eller beskytter kommer den hvite hovedpersonen til unnsetning. Lee har argumentert for at disse rollene, som omtrent ikke eier negative trekk, egentlig er nedlatende, en måte for filmskaperen å gi seg selv og publikum god samvittighet på. Det er lett å se for seg at det kan bli flere slike roller i britisk film hvis de velmente, men kvelende nye kravene får rå.

Det er sant at et flertall filmer fortelles fra et mannlig, hvitt perspektiv. Når det offentlige er så tungt inne i filmproduksjonen, i Storbritannia som i Norge, er det betimelig at de prøver å motvirke det som hindrer kvinner eller minoriteter i å nå opp, for eksempel ved å sørge at det er mulig å kombinere filmarbeid med å ha familie. Men når potten skal fordeles, må det være filmens kvaliteter og egenart som avgjør. En har ikke råd til å ofre gode historier på den finttellende egalitarismens alter.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook