Velment, overlesset og helt Yohan

Et episk barneeventyr med sosial samvittighet.

||| FILM: «Vi har god suppe. Bra for dårlig humør», foreslår Yussuf, sigøyneroverhodet med den tilbakelente kroppsholdningen, til den onde storbonden Eikeli.

Seint på natten har hans menn raidet en omreisende karavane, som han mistenker for å hegne om tre av hans «barnevandrere», mindreårige løsarbeidere av småfolksætt, som han sysselsetter og mishandler etter eget forgodtbefinnende. De er imidlertid ingensteds å finne — inntil det lyder et host fra en av vognene.

«Hva var det»? spør Eikeli, som selvsagt kjenner igjen et sprukkent barnevandrerhost når han hører det.

«Hva var hva?» svarer Yussuf, som selvsagt ikke lar sjansen gå fra seg, om han er aldri så mye midt inne i en historisk basert eventyrfilm for barn, til å forstå et konkret spørsmål som en filosofisk interpellasjon.

Han er jo ikke Morten Harket for ingenting.

Sjelden rollelisteA-ha-vokalisten har ikke vært å se på kinolerretet siden de to filmene om «Kamilla og tyven» for drøye 20 år siden (som i likhet med denne er regissert av sørlandsbaserte Grete Salomonsen).

Men han er ikke det eneste sjeldne synet i «Yohan — barnevandrer».

Morten Abel, Carola, Alejandro Fuentes, Aylar, Kris Kristofferson, Aleksander Rybak dukker også opp, det samme gjør, som for å understreke poenget, en jerv og en gaupe.

Av disse er det Rybak og Kristofferson som har de mest bærende og velintegrerte birollene, som henholdsvis felespillende sigøyner (alle karavaner har en) og tittelfiguren, en aldrende norsk-amerikaner, som i filmens ellers nokså koko rammefortelling mimrer tilbake til sine år som barnevandrer i Audnedalen i Vest-Agder.

Askeladden-historie«Jeg lærte å løpe den sommeren», begynner han, som er en måte å si det på hvis man er optimistisk av natur.

En særlig trang vinter blir nemlig Yohan (som ung spilt med sjarm av norsk-britiske Robin Daniel) solgt vekk av storebroren, for deretter å bli jagd fra skanse til skanse av slavedrivere, brunbjørner og borgerskapsbarn, som aldri har hatt verre herrefolksmentalitet enn de hadde i Agder-fylkene på denne tiden.

Kontrastene er i det hele tatt skrudd stabilt høyt opp her: Hvis Yohan får spikket seg en seljefløyte, kan du vedde på at noen snart har knekt den; hvis hans mor (spilt av Agnete Haaland) sklir på hålka, gjør hun det i høygravid tilstand.

Men de karikerte, til dels fantastiske elementene virker også til filmens fordel. Etter to timer i selskap med slåttesyngende spelemenn, vadmelskledde fantunger og glefsende gråulver, er nemlig sein-1800-talls-Sørlandet blitt et såpass eget cinematisk univers at det mer enn noe annet er logisk når Yohan foreslår, som en siste løsning på elendigheten: «Vi må reise langt vekk. Vi må reise til Arendal.»