Velregisserte junkies

Kul musikk og estetisk regiteaterinnpakning overkjører menneskene i rapporten fra dophelvetet.

BERGEN (Dagbladet): «Stoff er gøy!», roper en av junkiene, eller heroinslavene, i regissøren John Retallacks dramatisering av Melvin Burgess' suksessroman fra det moderne stoffhelvetet, «Junk». Hvor dumt utsagnet enn lyder, så går det faktisk til kjernen i denne ikke-moraliserende beretningen fra vestlig ungdoms lette vei inn i stoffavhengighet, og vanskelige vei ut. Det er myten om narkotikaens store frigjørende univers dette teaterstykket ønsker å stikke hull på, illusjonen om at et liv blant junkies er så bekymringsløst og så mye mer autentisk enn det kjipe livet blant mor og far i en forstadstilværelse.

Flukt

Teatersjef Bentein Baardson har åpenbart tro på at prosjektet skal treffe unge bergensere. Han har stilt hele Store Scene til disposisjon, og et talentfullt ensemble på åtte unge skuespillere, deriblant Øyvind Gran og Katrine Dale. De spiller «Junks» hovedpersoner, Tar og Gemma. De er et ungt kjærestepar som flykter fra foreldrene og først havner blant en gruppe hasjrøykende, men likevel oppegående, blitz-okkupanter. Det skjebnesvangre skjer først når de lokkes inn i junkieparet Lily (Stine Varvin) og Robs (Trond Espen Seim) forførende verden.

Det problematiske ved John Retallacks oppsetning er at han estetiserer seg vekk fra menneskene og deres sterke historier.

Scenografien (ved Niki Turner) er glatte og svarte gulv som i diskoteket på et cruiseskip i karibiefart. Musikken er valgt med kresen omhu (blant annet The Clash, The Cure og Ian Dury) og er spesialdesignet til forestillingen. Tanken er åpenbart god. Retallack har sikkert tenkt at skal man treffe dagens ungdom, må man lage «Hair» i en slags MTV-innpakning.

Krasj

Men resultatet er full scenisk krasj mellom estetikk og innhold.

Det er mange ømme og sympatisk spilte scener her; Gran og Dale, Stine Varvin, Christine Hope og Åsmund-Brede Eike lager langt på vei gode karakterer fra undergrunnshelvetet. Men regien tillater aldri at vi kommer nær disse ungdommene, som jo egentlig kunne vært din sønn eller min datter, din bror eller min søster.

Dop for de minste
Dop for de minste Vis mer

Den humane dimensjonen blir borte i et kjølig, postmoderne formspråk. Derved får heller ikke teatret kommunisert hva det egentlig har på hjertet.