Velrettede spark

Kung Fu-pandaen imponerer.

Det føles litt som å synge refrenget nok en gang. En liten akkord er skiftet her, en synkope der, men alt i alt er det likevel den samme gamle visa. Men det gjør ikke så mye. For det som måtte mangle på originalitet i grunnleggende intrige, tas til de grader igjen i utførelse.

Pandabjørnen Po drømmer om å bli kampsportmester. I hans dagdrømmer spiller den tykkfalne og klossete bamsen alltid hovedrollen som mesterkriger, som superninja, som folkehelt. Problemet er at han er lat. I tillegg er han glad i mat. Ekstremt glad i mat. Men en sunn appetitt kan også være av det gode, skal det vise seg …

Det umulige


Det er altså igjen underdogens kamp mot tilsynelatende uoverkommelige hindringer, som i påfallende mange andre animasjonsfilmer, både nye og gamle, som er temaet. Tredokka Pinocchio og havfruen Ariel ønsket å bli et mennesker.

Ungjenta Mulan ville bli den beste krigeren, rotta fra «Ratatouille» den beste gourmetkokken, Pappaen ville redde sønnen fra fangenskapet i et akvarium i «Oppdrag Nemo» - og så videre.

Det er ikke noe galt i å fortelle barn (og voksne) at det umulige er mulig, selv om det dessverre ikke alltid er sant.

De færreste får mulighet til å overstråle alle de andre på slottsballet, ender opp med prinsen/prinsessen, eller blir den aller beste innen kampsport. Men det skader ikke å prøve. Man vet jo aldri.

Slåsscener


Det visuelle er uten tvil filmens største pluss. Den stiliserte drømmesekvensen i åpningen er en nytelse. Den glattere og mer naturtro dataanimasjonen, i den grad man i det hele tatt kan snakke om natur her, har også varme og holder høyt nivå. Effektanimasjonen gjør det hele nesten tredimensjonalt - uten bruk av 3D-briller. Imponerende.

Humor


Men «Kung Fu Panda» hadde aldri blitt den enorme suksessen den er blitt i hjemlandet basert på teknisk kvalitet alene. Humor er stikkordet, og her er den fint dosert mellom det visuelle og det verbale.

Referansene, både til andre filmer og til ting i samfunnet ellers, er heldigvis ikke plagsomt mange og gjort med nennsom hånd. Slåsscenene er utallige og realisert med rikelig av både humor og oppfinnsomhet.

Dessverre har jeg ikke sett den norske versjonen, men stemmearbeidet i den internasjonale er det ingen ting å utsette på.

Dustin Hoffman gjør en superjobb i rollen som ninjatreneren Shifu, britiske Ian McShane gjør Tai Lung, tigeren som truer alle i Peaceful Valley, til en klassisk animasjonsskurk. Den vanligvis konstant overspillende Jack Black passer fint i tittelrollen.

Å slippe å se ham er absolutt en fordel. Et karriereråd til Mr. Black: Hold deg til animasjonsfilmer.

«Kung Fu Panda» er for lite original til å bli en virkelig klassiker, men dette er likevel suveren underholdning.

«Kung Fu Panda» har norgespremiere 18 juli.

STJERNETETT: Det er skuspiller Jack Black som har stemmen til pandaen Po, mens nybakt mor Angelina Jolie voicer tigeren Tigress.