Velskrevet - og livløst

Man kan mistenke de fleste skrivende mennesker for å nære en drøm om en gang å skrive og få utgitt en roman. Finn Jor har i alle fall åpenbart gjort det, og nå, etter å ha utgitt godt et sekstitall bøker, har han i høst barslet med romanen «Kjærlighetens gjerninger».

Som kulturskribent har Jor mange gode sider. Han skriver godt og er vidsynt, allsidig og uhyre kunnskapsrik. Som romanforfatter avslører han seg imidlertid som en middelhavsfarer.

Dette betyr ikke at den aktuelle romanen er uinteressant eller mangler litterære kvaliteter. I lange passasjer er den velskrevet, og dessuten øser Jor også her fra sine omfattende kulturhistoriske kunnskapers brønn. Men romanen mangler liv, replikkene og dialogene knirker og har et oppstyltet preg. «Kjærlighetens gjerninger» er et fiksjonsverk, men det er kulturjournalisten som fører pennen, også når han aksler dikterkappen.

Ikke uventet er det den populære halvdokumentariske biografibølgen Jor har valgt å surfe på, og som den store Kierkegaard-kjenneren han er, overrasker det vel ikke at det er nettopp ham Jor har gitt seg i kast med. Nærmere bestemt er det det mye omskrevne forholdet mellom ham og hans forlovede, etatsrådens datter Regine Olsen, det handler om.

Kierkegaard er 90-årenes filosof framfor noen. Han blir lest, studert og diskutert som aldri før. Stadig kommer det ut nye bøker om ham: biografier, essays, filosofi light, lærde avhandlinger. Både mannens liv og bøkene hans fascinerer og taler åpenbart til noe i tida. Her opptrer etikk, estetikk, erotikk - og tro i - en salig blanding. Her handler det om Hin Enkelte, om spill, forstillelse og galskap, ikke om samfunnet og om rasjonell erkjennelse.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jor ser på sin side kjærligheten, skyldfølelsen og opptattheten av døden som de grunnleggende drivkreftene, både i Kierkegaards liv og forfatterskap. Det er tale om en kjærlighet som setter kjepper i hjulet for seg selv. Hvorfor slo Søren opp med Regine og skandaliserte både seg selv og henne - det er dette spørsmålet romanen søker å gi en forklaring på.

Samtale

Her har Jor valgt å la Regine føre ordet. Det er ikke et ueffent grep. Romanen er iscenesatt som en samtale mellom Regine som gammel og hennes stuepike. Til henne forteller hun historien om et kjærlighetsforhold som, slik det framstilles her, kom til å virke bestemmende inn på hele livet til både Søren og Regine. Slik lar forfatteren Regine få det siste ordet. Det er intet i teksten som gir grunn til å trekke hennes oppfatning av hendelsene i tvil. Og her synes Jor å mene - med rette eller urette - at så godt som hele Kierkegaards forfatterskap konstitueres i det psykiske kompleks som utløste Sørens beslutning om å heve forlovelsen. Å avvise henne var en nødvendighet. Det er årsakene til denne avvisning forfatterskapet direkte og indirekte handler om - forholdet til faren, Sørens overbevisning om at han ville dø som ung, skyldfølelsen, kjærligheten som lidelse, osv.

Kaudervelsk

Synspunktet tangerer det reduksjonistiske selv om det åpenbart har en del for seg. I alle fall får Jor mye ut av å se forholdet fra Regines synsvinkel selv om romanformen ikke er hans rette element. Det får så være, mer forunderlig er det at en så språkbevisst person som Jor ikke har grepet inn overfor forlagets presentasjon av boka. At det settes komma etter innfallsprinsippet, må vi vel tennergnissende akseptere - det begynner etter hvert å bli en hovedregel. Men presentasjonen er dessuten skrevet på kaudervelsk, ikke norsk. Forlaget anbefales derfor hurtigst mulig å anskaffe seg en habil språkkonsulent.