Velskrevet debutroman

Elementær underholdning fra studentmiljø i Oslo.

Heidi Linde kan prise seg lykkelig. Debutromanen hennes er hovedbok i Bokklubben Nye Bøker. En slik ære blir ikke mange debutanter forunt. Valget kan diskuteres, men la gå, jeg er i godt lune i dag og unner Linde så gjerne de fordeler dette gir.

Linde fører en lett penn og skriver friskt og freidig om unge, uetablerte mennesker i Oslo. De fleste studerer på hel- eller halvtid eller har droppet studiene.

Jeg-personen hører til dem som har droppet ut. Hun har studert medisin, nå søker hun arbeid og får snart jobb på et pensjonat. Hun bor i kollektiv med en jevnaldrende gutt og jente. Alle tre er single og hygger seg med å spille poker og bruke Bibelen som horoskop mens de venter på Den store kjærligheten.

Fest og ballade

Deres innbyrdes vennskap og kjærlighetsforhold in spe er skildret med en god porsjon selvironi, men også med varme og følsomhet.

Sex hører selvsagt også med, men sympatisk nok er Linde ikke så frittalende som mange av hennes yngre kvinnelige kolleger er på dette punkt. Her fins til gjengjeld mange morsomme påfunn og vittige bemerkninger, og det er som rett skal være, mye fest og ballade.

Linde har godt grep både om festene og bakrusen. For gamle gubber som meg er det ren nostalgi. Studentenes forhold til bekymrede foreldre og de metodene som brukes for å føre dem bak lyset, er også morsomt beskrevet. Bruken av gjennomgangsmotiver knyttet til bipersoner, bl.a. en svensktalende pakistaner som driver en hyppig besøkt kebabsjappe i nærheten, vitner om blikk for komposisjon og litterær struktur. Linde er dessuten en habil satiriker når hun gjør narr av NRK-programmer, kåte kjendiser og unge etablerte par. Men bak løyene lurer et stort alvor, knyttet til en traumatisk barndomsopplevelse, en dement mormor og en ung kvinne som er forsvunnet.

Godt humør

Typisk for stilen er følgende lille beskrivelse av jeg-personen og den syltynne pensjonatinnehaveren Marion:

«Som vanlig var det bare jeg som spiste. Marion pelte et par druer, og oppfordret meg til å forsyne meg. Etterpå bød hun på de tynne sigarettene. Jeg kom til å bli feit av å jobbe her, tenkte jeg. Hvis jeg ikke døde av lungekreft først.»

Linde setter ikke seg selv på de store litterære prøvene i «Under bordet», men romanen er velskrevet og elementært underholdende. At den setter deg i godt humør, torde likevel være den beste anbefalingsgrunn.